Den 20 år gamle gutten har vært med på en grufull historie. En historie som vi inntil fredag ettermiddag ikke trodde kunne skje i virkeligheten.
– Jeg var matros som jobbet på båten, og som hentet han gærningen, forteller han lavmælt til NRK.no.
Han er tydelig preget av det han har opplevd.
– Han kom i en politiuniform da vi så ham første gangen, sier Johannes.
– Virket preget
Han forteller at Behring Breivik på det tidspunktet virket preget.
– Det var noen som hentet bilen som skulle ta med seg den kofferten han hadde med seg. Den var veldig tung, og den skulle kjøres opp til informasjonen på Utøya. Slik jeg oppfattet det trodde folk at kofferten inneholdt bombeavvæpningsutstyr i forbindelse med det som hadde skjedd i Oslo. Kofferten var såpass tung at han ville ha hjelp til å få den opp på øya, forteller 20-åringen.
Han vet ikke hvor lang tid det tok, men han tror det handler om noen få minutter fra båten ble lagt til kai til han hørte de første skuddene.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Johannes sier han kjenner på skyldfølelsen i etterkant av massakeren på Utøya. – Det hadde ikke tjent noen om vi hadde blitt der, sier han til NRK.no.
Foto: Kim Erlandsen / NRK– Vi måtte bare dra
– Etterhvert kom folk løpende nedover, blant dem var AUF-leder Eskil Pedersen og rådgiveren hans og noen flere. Til slutt fikk vi ringt kapteinen på båten og fikk kjørt fra land.
– Hvordan var den beslutningen om å dra?
Johannes venter en stund før han svarer, og ser ned.
– Jeg tror at i sånne situasjoner er det ikke snakk om å ta en slik beslutning, det var bare sånn at vi måtte dra. Det var flere som ropte at vi måtte dra. Det var ingen rundt oss ved brygga og det hadde ikke hjulpet oss å bli der, sier Johannes.
Kjenner på skyldfølelsen
Han sier at han i ettertid har tenkt mye på den avgjørelsen de tok den ettermiddagen
– Det er klart man kjenner litt på det at vi var ni stykker i den båten, og den kunne rommet 50.
– Vil du til Utøya igjen?
– Ja, jeg skal til Utøya igjen. Anders Behring Breivik tok livsveivalget for meg på fredag. Nå kan jeg ikke annet enn å kjempe for de verdiene vi står for resten av livet.
