Fra Åssiden skole til kirken på den andre siden av Rosenkrantzgata gikk et langt, stille tog av mennesker med fakler. Det var ikke behov for å si så mye.
Buskerud toppet statistikken over antall trafikkdrepte i 2014, og sønndag ettermiddag ble Trafikkofrenes dag markert med fakkeltog, minneord, musikk og gudstjeneste.
Holdt en beveget tale
Det var en beveget samferdselsminister som holdt tale til alle som hadde møtt opp. Han snakket om savnet, tomheten og sorgen når en trafikkulykke rammer.
– En trafikkulykke skjer brått og uventet, man får ikke tatt farvel. Mange her skulle gjerne hatt sin ektefelle, sitt barn eller sin bestemor eller bestefar fortsatt i live. Men plassen er tom, sa Solvik-Olsen.
En takk til alle hjelpere
Han fortalte også at mange av hans kolleger i departementet opplever det som et nederlag hver gang de hører at noen er omkommet i trafikken.
– Vi jobber politisk hver dag for å gjøre verden et litt tryggere sted å være, enten det er som bilist, syklist, fotgjenger eller om man reiser med buss eller tog. Da er det en trøst, om enn en mager trøst, at statistikken over trafikkdrepte går nedover. Vår visjon er null drepte i trafikken.
- Les:
- Les:
Solvik-Olsen takket også alle dem som jobber i nødetatene, og som hver dag hjelper mennesker som utsettes for en trafikkulykke.
Mistet lillebroren
Den 9. desember 2007 mistet 20 år gamle Silje Christine Sviggum fra Sokna sin lillebror Sindre. En bil mistet kontrollen og traff bilen som Silje og Sindre og moren og stefaren satt i. Sindre omkom, og moren ble hardt skadet.
– Sindre skulle ha fylt 18 år for to dager siden og kunne ha kjørt bil selv. Men han døde da han var ti år og elleve måneder gammel, sa Silje.
– Det er vanskelig å se alle vennene hans og tenke på alle mulighetene som han aldri får. Jeg slutter aldri å savne ham. Han er med meg hver eneste dag. Sindre var og er en stor del av livet mitt, sa Silje.
I stedet for å lete etter en grunn og tenke på at det er urettferdig at lillebroren min skulle dø, tenker jeg på alle minnene. Livet er både godt og vondt, sa Silje Christine.
Og mange i salen kjente seg igjen i det hun sa.