– Jeg var alltid god nok for korpset

– Barn og unge opplever et voldsomt press fra alle kanter. I et korps får du bedre selvfølelse av det å kunne mestre noe, enn du gjør på fotball- eller håndballbanen, sier Kirsti Kristoffersen.

Hun vet hva hun snakker om. For hun har spilt håndball på nest øverste nivå i mange år, flere enn de årene hun var med i korps. Men det er korpsbakgrunnen som har gitt henne den gode følelsen.

– I ettertid ser jeg at tryggheten, selvfølelsen og mestringa ikke lå i håndballen. Dess lenger opp i divisjonene jeg kom, dess mer styrte prestasjonsfølelsen livet mitt. Jeg gråt hvis jeg ikke fikk spille kamper, og jeg følte at jeg ikke fikset noen ting i livet mitt. Det var grusomt, sier Kristoffersen.

Voldsom respons

I voksen alder har hun blitt redaktør for jentebladet "Julia". Engasjementet hennes for barn og unge er stort.

Jevnlig har hun diskusjoner med venner og kollegaer om barna skal få lov til å spille i korps. Diskusjonene har opprørt henne, og i forrige uke tok hun bladet fra munnen. Hun skrev da en kronikk i Dagbladet. Det er tydelig at temaet engasjerer. Over tusen delinger har kronikken fått på Facebook.

Les også:

• 64 skolekorps lagt ned på ti år
• Svensk korps redder 17. mai
• Hva er 17. mai for deg?

(artikkelen fortsetter under bildet)

– Korps har ingen reservebenk

Hun kommer fra en korpsfamilie og har trådt sine barnesko i Vestfossen Jente og Guttekorps. Et korps, som i likhet med mange andre, sliter med rekrutteringen. I fjor ble korpsvirksomheten lagt i dvale, og de unge musikerne måtte gå over til nabokorpset.

Det synes Kristoffersen er synd, og hun ønsker nå å fortelle om hva musikken har betydd for henne.

– I korpset er det ingen reservebenk. Der er det rom for alle, uansett hvilket nivå du er på. Er det noe du ikke fikser, er det ikke snakk om at du må stå over en låt, eller at du ikke får være med på en konsert, sier Kristoffersen.

Hun mener selv hun ikke var en så god musiker som hun kunne ha blitt. Til det var hun ikke flink nok til å øve. Men fellesskapet betydde likevel mye.

– For korpset var jeg uansett mer en god nok, sier Kristoffersen.

Går i marsjtakt av glede

Foreldres mistanke om at det er mye dugnad i skolekorpsene, er en myte, mener hun. For dugnadsinnsats må foreldre regne med, uansett hvilke fritidsaktiviteter barna er med på.

Når hun i disse maidagene ser korps som er ute for å øve på marsjering før 17. mai, blir hun ekstra varm i hjertet.

– Barna oser av mestringsfølelse, og det er tydelig at de synes det er stas å være med på noe som er større enn dem selv. Da begynner jeg å gå i marsjtakt av ren glede, avslutter Kristoffersen.