Mange foreldre sliter lenge og vel med å finne et navn de liker til barnet sitt. Ekstra komplisert kan det bli om navnet uttales ulikt i ulike deler av landet eller på tvers av generasjoner.
– Svigerinna mi skulle egentlig kalle det siste barnet sitt for Simone, og da ringte jeg til broren min og sa at både mamma og pappa kommer til å si «Simånne», med trykk på i-en. Noen dager senere fikk jeg beskjed om at nå heter hun Lilja i stedet.
Det forteller Maren Todal fra Nordmøre, som hele livet har kjempet mot å bli kalt «Ma-arn», med sammentrukne konsonanter, helt annerledes enn slik hun selv uttaler det.
Hør forskjellen:
– Da jeg var liten, ble jeg dødelig fornærmet om noen kalte meg «Ma-arn». Nå har jeg lært å akseptere at det rett og slett er noen som ikke får det til, men det føles som om de egentlig ikke kjenner meg de som sier navnet mitt på den måten.
Kan regne med å såre folk
Kan man kreve at folk må endre på dialekten sin for å uttale et navn riktig? Både ja og nei, mener navneforsker ved Universitetet i Bergen, Ivar Utne.
– Sammentrekninger som man ser i Maren og Karen, har jeg inntrykk av at folk klarer å leve med. Det er rett og slett for vanskelig for folk å si noe annet enn det de snakker i sin egen dialekt.
Verre er det om trykket blir lagt på feil sted.
Hver uke får Utne henvendelser fra foreldre som er bekymra for at navnet de ønsker å gi til barnet sitt vil bli uttalt feil. At Emil skal ha trykk på sistestavelsen for eksempel, eller at Johan ikke skal ha trykk i førstestavelsen.
Hør forskjellen:
– Folk forbinder så mye med det trykket, det blir jo et helt annet navn, så det må man forvente at folk respekterer. Det mener jeg handler om god og dårlig folkeskikk, og man kan regne med å såre folk om man sier det galt.
Redde for å bruke «Allis»
Ulikt tonelag, for eksempel i uttalen av navnet Anders som kan komme i mange varianter, blir derimot for komplisert for folk å holde styr på.
– Man kan jo prøve seg på å kreve det, men man kan ikke regne med at de man snakker med kommer til å huske det i mange minuttene, sier Utne.
Hør forskjellen:
Han mener forvirringen rundt uttalen av navn gjør at noen navn blir valgt bort.
– Alice er helt på topp i Sverige, men i Norge tør ikke foreldre bruke det. De vet ikke om de skal uttale E-en på norsk, om de skal gå for den engelske uttalen eller om de skal si «Allis» som de gjør i Sverige.