– Utøya har blitt vår historie

– Bare jeg ser ei båtbøye så er det et hue. Jeg sitter her i forteltet og ser båten der nede og båtbøya. I åtte av ti tilfeller tenker jeg at det et hue som roper og skriker, forteller Erik Øvergaard.

Erik er en av de fastboende campinggjestene ved Utvika Camping som deltok i redningsaksjonen ved Utøya med egen båt. Nå sitter han på terrassen foran campingplassen sin og forteller.

• – Campingturister ved Utøya bør få erstatning
• – Vi måtte kjøre fra folk i vannet fordi båtene var fulle

Han er tilbake en siste gang etter sommeren for å klargjøre plassen sin for vinteren.

Dype spor

Massakren ved Utøya 22. juli har satt dype spor hos Erik. Minst seks ganger kjørte han ut med båten sin, fylte den med ungdommer og dro tilbake til campingplassen igjen. Han husker fortvilelsen over ikke å ha plass til alle, og ungdommene som selv sorterte ut hvem som burde være med båten fordi de var hardt skadd eller slitne.

Det er stillere enn på mange uker på Utvika. For nå er alle de døde begravet, og alle minnemarkeringer over for en stund. Men de som bor her blir stadig minnet på det grusomme som skjedde på den idylliske lille øya som de ser fra stuevinduet hver dag. Mange synes det er tungt.

Liten kommune

I lille Hole kommune på 6400 innbyggere var mange involvert i hjelpearbeidet på et eller annet vis. Mange trenger fortsatt oppfølging for å fungere normalt, og vil trenge det i lang tid fremover. Det stiller kommunen og naboskapet overfor spesielle utfordringer.

– Mange har vært direkte involvert der ute, andre har sittet hjemme og sett det på TV. Men det er klart alle sammen er preget av dette. Det er mange forskjellige reaksjoner avhengig av hva folk har vært med på og opplevd, og det preger samtalen i bygda, sier ordfører Per Berger.

Sliter med tankene

Erik Øvergaard står på gressplenen på campingplassen og peker ut mot Tyrifjorden. Ut mot Utøya.

– En av de første gangene vi var ute står det ti-femten ungdommer og skriker og hoier på land ved nordøstsiden av Utøya. Jeg begynner å slakke opp båten for å kjøre til land, men da hører vi det smeller rett ved, og jeg sier til kompisen min at jeg ikke tør kjøre i land der. Da kjører vi videre til yttersiden av øya og plukker opp folk. Da vi kommer tilbake til nordøstsida ligger alle ungdommene vi så nede, og jeg skjønner at mange av dem er døde. Det synes jeg er vanskelig, sier Erik.

Erik er femti prosent sykemeldt og får tett oppfølging av psykolog. Han tror han vil trenge tid for å komme helt tilbake til hverdagen igjen.

– Det er noen syn, rop og skrik som har brent seg fast. De vil ikke slippe taket enda, og det må jeg sikkert jobbe med en stund til, forteller han.

• Livredderne fra Utvika er sykmeldt

Arbeid som terapi

Innehaver av Utvika Camping Brede Johbraaten, mener det var tøffere for dem som var ute i båtene enn for dem som hjalp til fra land på campingplassen. Selv tok han imot våte og kalde ungdommer som han lot få en varm dusj og varme klær. Siden den dagen har det blitt mye arbeid, og det synes han er godt.

– Vi har egentlig ikke hatt tid til å sette oss ned og gruble noe særlig. Det kan vel være god terapi å ha det litt travelt, sier Brede.

Han rusler ned til traktoren sin og fyller skuffa med grus. Etter en hektisk sommer med mye trafikk på småveiene på campingplassen er det mange hull som må jevnes ut.

– Sterkt samhold

Han mener de fleste fastboende campinggjestene hans vil komme tilbake til neste år, men for dem som bare stikker innom for en dag har reaksjonene vært blandet.

– Det er ingen som har signalisert at de vil flytte etter det som skjedde på Utøya. Men når det gjelder turistene så har det vært noen som ikke orker å være her, og har måttet reise, sier Brede.

Han mener at samholdet står sterkere på campingplassen enn noen gang før, og det er Erik enig i.

– Merkelig måte å finne sammen på, men jeg synes det er helt unikt samhold nå. Alle hilser, og er det noen som gråter så er det bort å trøste litt, forteller Erik. Det som har skjedd knytter bare sterkere bånd til plassen for min del. Så jeg blir værende her, helt klart.

Artikkelen fortsetter under kartet.

Nesten hverdag igjen

Ikke langt unna, på Sundvolden Hotel, høres duren av en gressklipper som arbeider jevnt og trutt på plenen utenfor hotellet. Vaktmester Viggo Larsen styrer klipperen. Etter en svært hektisk periode begynner hverdagen så smått å komme tilbake til hotellet. Viggo var en av mange som deltok i redningsarbeidene, og senere med å hjelpe ungdom og pårørende som bodde på hotellet.

– Det var jo veldig vanskelig den første tiden etter katastrofen, for da fikk man det på TV hele tiden hva som hadde skjedd. Men jeg synes det har gått bedre enn jeg trodde det skulle gjøre. Sikkert fordi jeg visste at jeg hadde arbeid å gå til. Det er vel derfor jeg føler at det har gått bra, sier Viggo.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Har tatt imot hjelp

Viggo hadde vært på jobb hele dagen den 22. juli og nettopp kommet hjem da han fikk beskjed om det som skjedde på Utøya. Han dro tilbake til hotellet og begynte straks å bistå med å ta imot ungdommer og pårørende fra Utøya. Etter kort tid bestemte han seg for å dra ut med egen båt og bistå i redningsarbeidet.

Han kom ikke langt ut i fjorden før han kom over flere døde ungdommer. Den ene holdt på å synke til bunns og Viggo fikk beskjed av politiet om å få ham til land og passe på ham. I to og en halv time våket han over den døde gutten før hjelpemannskaper kom.

– Det var tøft, både fordi det var en omkommen, og fordi jeg ikke fikk vært med på å få flere opp av vannet. Det foregikk jo rundt meg hele tiden, forteller Viggo.

Han har tatt imot tilbudet om to timer med oppfølging av psykolog etter det som skjedde, og det mener han har vært til god hjelp.

En ny hverdag

Selv om hverdagen nesten er tilbake på hotellet tenker Viggo mye på det som skjedde. Han forteller at de ansatte ofte snakker om det under lunsjen, og at alle håper at Utøya blir brukt av AUF igjen.

– Vi kjenner det jo litt enda, det henger litt igjen. Men det vi kjenner nå er det positive vi har prøvd å få til etter dette, samholdet, og at vi prater mer sammen.

Selv sov han dårlig den første tiden etter tragedien, men nå har søvnen kommet tilbake. Han føler at det som har skjedd har fått han til å sette mer pris på familien sin, og ting han kanskje tok litt for gitt tidligere.

– Det kan vel hende at jeg er blitt litt flinkere til å si ordentlig ha det om morgenen til dem jeg har rundt meg, for nå har vi jo opplevd noe vi aldri trodde vi skulle oppleve, sier Viggo.

Tenner lys

I Norderhov kirke på Ringerike tenner prost Kristin Moen Saxegaard et lys for dem døde. Hun har en sjelden stund til ettertanke i en hektisk hverdag. For sommeren som skulle gi noen stille uker til å hente seg inn med kontorarbeid ble ikke som tenkt.

– Jeg håper at jeg kan ta meg fri noen dager nå når semesteret er i gang, og tenke litt over hvor jeg er. Jeg tror det er sunt å stoppe opp litt, men det har jeg ikke hatt tid til enda.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hun og de andre prestene på Ringerike og i Hole har hatt besøk av ansatte fra Institutt for Sjelesorg ved Modum Bad for å prate ut sammen. Hun har også fått tilbud om å dra til instituttet for samtaler, og det har hun tenkt til i løpet av høsten.

Sjelesørger

Kristin var til stede som sjelesørger på Sundvolden Hotel fra fredag 22. juli og hele helgen. Hun snakket med traumatiserte ungdommer og fortvilte pårørende, en jobb som hun som alle andre ble kastet inn i uten å få forberedt seg. Det ble en tøff jobb.

– Jeg merket at da jeg jobbet var jeg veldig klartenkt, men med en gang jeg kom alene måtte jeg gråte fordi det var så sterkt, forteller hun.

Kristin forteller at hun fortsatt ofte gråter når hun er alene fordi møtet med de berørte av tragedien har satt sine spor. Hun tenker mye på det som har skjedd og på hvordan det går med ungdommene som overlevde.

– På en måte var det godt å kjenne at jeg kunne gjøre noe for dem, men jeg var lykkelig for at jeg ikke var brannmann eller politi. De hadde oppgaver jeg aldri kunne klare å ta på meg, sier hun.

Gud er alle steder

Kristin er i gang med forberedelser til høstens konfirmantundervisning. Terrorhandlingene 22. juli og hennes egne erfaringer i hjelpearbeidet vil sette preg både på undervisningen og når hun forkynner i kirken. Hun synes det er viktig å si ting mer tydelig nå enn før.

– Jeg tror på en Gud som er alle steder, også på Utøya der livet er som verst. At Gud er Gud for de gode dagene, men kanskje mest av alt når vi trenger det. Det er noe som jeg tenker mye på og som føles veldig riktig. Jeg merker at jeg sier dette mye mer og vektlegger det når jeg forkynner, forteller hun.

Godt å bo her

Prosten blåser ut lysene og rydder sammen før hun forlater kirken for denne gang. Foran henne venter mange oppgaver før hun kan ta noen dager fri for å senke skuldrene. Men hun finner styrke i samholdet i lokalsamfunnet.

– Jeg kjenner at når jeg er ute og går på byen så er det mange som hilser på meg og gir meg klapp på skulderen for å vise at de er med og støtter. Sånn er det veldig fint å bo på et lite sted hvor man bryr seg om hverandre og tar vare på hverandre. Så nå det er godt å bo på Ringerike, forteller Kristin.

Sterkt preget lokalsamfunn

Noen kilometer fra Utøya forsøker ordfører i Hole Kommune, Per Berger, å fordype seg i en stor bunke papirer før kommunestyremøtet samme dag. Men det er ikke lett å konsentrere seg om de vanlige sakene i kommunen, for det som skjedde på Utøya preger bygda fortsatt sterkt.

– Det er vanskelig å gjøre vanlig arbeid og skru knappen over på vanlige gjøremål. For meg er det Utøya nærmest døgnet rundt fortsatt, sier Per Berger.

– Hvor lenge tror du folk vil forbinde Hole kommune med det som skjedde på Utøya?

– Herfra og til evigheten. Langt utover vår tid. Dette er historie. Det er ingen som har opplevd noe sånt som dette i fredstid. I framtiden bør kommunen bli husket som et symbol på at kjærligheten og demokratiet skal seire.

Ikke ubehagelig å være fra Hole

– Hvordan er det å bo i en kommune som så sterkt blir forbundet med det som skjedde?

– Det er både og. Det er klart skal en snakke om det, og vurdere i forhold til hvordan det ble taklet, er det helt utrolig. Det er de som er heltene, de som kastet seg i vannet, vi beundrer dem, det er jo helt fantastisk. Vi beundrer hjelpemannskapene som fungerte så godt når det måtte fungere. Men vi er jo lei oss for at dette skjedde i den vakre, flotte bygda vår der vi helst vil være snille og gode med hverandre og ikke skal oppleve sånne ting. Så jeg tror det er både og.

– Tror du det er ubehagelig for folk å si at de kommer fra Hole?

– Nei. Jeg håper at i fremtiden vil flere og flere fungere normalt og være stolt av hvordan vi mestret situasjonen, og hvordan vi har fått på plass tryggheten etter hvert som gjør at det er godt å leve videre.

Livet vender sakte, men sikkert tilbake for de fleste i Hole og Ringerike. Men mange vil bære med seg de vonde minnene og bildene en stund til. Og for noen vil det de har vært med på, aldri helt slippe taket.