Takket være Tolkien lærer jeg forskjellen på osp og ask

Tjohei!

Med en gang sola kom ut av sin vinterdvale her i Sør-Norge, halte jeg campingstolen ut av kjellerboden og rigget meg til i bakgården med en bok.

Å lese utendørs gir meg en salig følelse av ro, men det innebærer også at jeg holder et lite øye med omgivelsene mine, planter, dyr og insekter.

Derfor handler ukas bokbrev en del om menneskets forhold til natur, som også blir relatert til Tolkien-prosjektet mitt.

Jeg har også lest USAs mest bannlyste bok, og er rørt over en utgivelse på et språk jeg ikke visste fantes. Ukas dikt går i dialog med «Skrik» av Munch.

Byen er også natur

Da jeg besøkte den legendariske essayisten Joan Didion i hennes leilighet på Manhattan i 2012 (snikskryt), falt øynene mine på en praktbok på salongbordet. Den het «Birds of Central Park» og var tjukk som en familiebibel.

Fantes det virkelig så mange fugler i parken midt i denne skyskraperjungelen? Det åpnet øynene mine for at det også i byen er masse, masse natur, om du bare ser etter den.

Nordmenn er generelt glad i å erobre naturen, samle på toppturer og komme seg lengst mulig vekk fra sivilisajonen. Men da korona stengte oss alle hjemme, var vi mange som fikk øynene opp for den aller nærmeste naturen.

Rett utenfor hos meg bor det en skjærefamilie på sju personer. I stedet for å irritere meg over skvatringen deres, leker jeg nå David Attenborough og følger med på konflikter og vennskap i flokken.

På varme dager setter jeg ut kaldt, friskt vann til dem. Det er en fest å se skjærene leske nebbet og så bade litt før de bretter ut vingene til tørk i sola. Når jeg sitter slik med boka mi i campingstolen, kan jeg tenke at det egentlig er fuglene, kattene og insektene som eier bakgården. Jeg er bare ett av flere dyr som oppholder seg her.

Sist uke ramlet boka «Insektene i hagen» inn i posthylla. Den passer perfekt inn i mitt prosjekt om å oppdage nærnaturen. Forfatter Andreas Tjernshaugen har gått på oppdagelsesferd i sin egen hage på Nesodden. I løpet av fire somre har han oppdaget over fem hundre arter insekter!

Vi er mange som får frysninger av kravlende kryp. Men kunnskap fjerner frykt, tenker jeg, og begynner mykt med å lese om pene sommerfugler og kule biller. Bladlusas kapittel utsetter jeg enn så lenge.

Tolkien som naturskildrer

Dere ga meg i lekse å lese «Ringenes herre», og nå er jeg midt i bok to, «To tårn». Jeg sliter litt med å henge med i slagene, men det jeg ikke så komme, var hvor god Tolkien er på naturskildring.

Jeg synes som regel naturskildinger er dritkjedelig, og pleier å skumme forbi til det kommer folk på banen igjen. Men når jeg leser om Middle-Earth, blir jeg veldig glad i jordkloden. Tolkien er veldig opptatt av vær, og det går ikke mange avsnitt uten at vi får høre om sola som synker, om en tåke som kryper inn over landskapet, om en kald vind som går gjennom marg og bein.

Siden jeg leser på engelsk, må jeg slå opp ord som willow og rowan for å finne ut hva slags landskap våre venner beveger seg gjennom. Dessverre er jeg elendig på tretyper, så det hjelper ikke alltid å finne ut at det heter selje og rogn på norsk. Jeg hadde ikke foreldre som pekte ut osp og ask for meg, og det jeg lærte på skolen er long gone.

Igjen fikk jeg hjelp av en ny utgivelse. «Jorden rundt på 80 trær» er en nydelig oppslagsbok om trær fra hele verden, skrevet av en britisk botaniker og vakkert illustrert. Jeg har begynt på trær vi finner i Norge; målet er å se forskjell på trærne i parken der jeg bor.

I romanen «Jente, 1983», har Linn Ullmann funnet ut hvor mange tre-typer det er i Torshovparken. Jeg har bodd ved den parken i snart 20 år, men kjenner bare igjen bjørk og furu. Det er jo en skam.

Jeg får også ny respekt for trær jeg har tatt for gitt. For eksempel hater jeg norske grantrær. De er høye, smale, usympatiske, og de dominerer fullstendig skogene på østlandet.

Men i «Jorden rundt på 80 trær» leste jeg at det er grana som gir det beste fiolintreverket. Jo karrigere forhold grantreet har vokst opp i, jo bedre blir fiolinen, faktisk. Imponerende.

Nå er jeg takknemlig for at Tolkien-lesningen min også har ledet meg inn i dette voksenopplæringsprosjektet om trær. De entene jeg syntes var teite i filmatiseringen, er veldig fine i boka. Disse tre-skapningene er de eldste vesenene i Middle-Earth, og de snakker og tenker langsomt, for de har sett generasjoner komme og gå.

I sommer er målet mitt å bli mer entete. Jeg skal tenke lange, langsomme tanker, og prøve å bare være med trærne.

Hvilken bok hjelper deg å se naturen med nye øyne? Er det sakprosa om trær, naturdikt eller en praktisk håndbok om fugler? Fortell meg i kommentarfeltet!

Sommertid = lesetid?

– Eg har plutselig lest fem bøker på veldig kort tid, utbrøt min kollega Turi nettopp, litt positivt overrasket over seg selv.

Turi oppdaget at hun leser mye mer om sommeren. Det burde vært motsatt, var vi enige om.

Det er jo om vinteren vi er innendørs og ligger på sofaen. Om sommeren skal vi løpe rundt i sommerenger og fiske krabbe og spille kubb, sant?

Så hvorfor gikk lesningen til Turi opp da sola kom fram fra sitt vinterhi?

I hennes tilfelle kan det handle om at hun har balkong, og ikke har barn hun må mate og kjøre på trening. Man kan jo ikke bare sitte på balkongen uten å gjøre noe, så da blir boklesing den perfekte etter-jobb-aktiviteten.

Hva med deg? Hva er din høysesong for lesing?

Anne Holt-gate

Snakkisen denne uka har vært forfatter Anne Holts rasende reaksjon på at Klassekampens journalist hadde intervjuet feil Anne Holt (en pensjonist) til en sak om digital kommunikasjon. Forfatteren selv reagerte med å bli «fly, hoppende, knusende, drepende forbanna» på Facebooksiden sin.

Både privatpersoner og andre medier har sett mer humor i saken. Bransjeavisa Journalisten intervjuet for eksempel seks andre Anne Holt-er om saken.

En av grunnene til at forfatteren var så ilsken, var at hun satt med deadline på korrektur på boka si og syntes saken stjal verdifull tid. Nå er hun imidlertid dratt på ferie med sin kone Tine, og delte denne replikkvekslingen fra flyplassen i Nice på sin facebookside:

Det blir ikke første gang den replikken faller, @therealanneholt. Den smashen har hun lagt opp til selv.

Den mest bannlyste boka i USA

Det som seiler opp til å bli en av kampsakene for Republikanerne til presidentvalget i 2024, er unge transpersoner, skal vi tro New York Times-podkasten The Daily. Selv om det bare er litt over en prosent unge amerikanere som identifiserer seg som transpersoner, får denne saken høy payoff blant republikanske velgere, har politikerne oppdaget.

Innen bokverden arter dette seg blant annet i form av kampanjer for å fjerne bøker som handler om kjønn og identitet fra bibliotekene.

Den boka som troner høyest på listene over bannlyste bøker, er «Gender Queer» av Maia Kobabe. Det er en tegnet selvbiografi om et ungt menneskes kamp for å forstå sitt kjønn og sin legning. Maia ender opp med å kalle seg aseksuell. Hen føler seg verken som gutt eller jente, og opplever ikke noe særlig seksuelt begjær eller tilfredsstillelse.

Maia er født i jentekropp, men hater puppene sine og mensen, og føler sterk avsky ved tanken på å bli penetrert av noe som helst. En celleprøve hos legen er skildret i et så sterkt bilde at jeg ikke vil dele det her.

At boka nå finnes på norsk, kan vi takke forfatter og forlegger Bård Nannestad for. Som far til en aseksuell gutt, lette han etter god litteratur for å forstå barnet sitt. Den beste han fant, var «Gender Queer», og han kjøpte rettigheter og ga den ut på sitt lille forlag.

For meg ble boka en sterk og nyttig innføring i en del av LHBTQ-spekteret jeg visste svært lite om.

Et slående aspekt av Maia Kobabes fortelling, er hvor viktig bøker er for å finne ut av hvem hen er. Maia tråler sitt lokale bibliotek på jakt etter bøker som kan gi nøkkelen til gåten «hvem er jeg», og hen finner mange svar der.

Det er disse bøkene som nå fjernes fra bibliotekene, i frykt for at barn og unge skal lese dem og «bli» homo, trans eller aseksuell. Hadde de lest «Gender Queer» med et åpent blikk, ville de sett at Maia går til bøkene fordi hen lider i sin egen kropp. Den smerten unge opplever vil ikke bli borte fordi om de ikke finner de rette bøkene på biblioteket.

Vi skal ikke glemme at det ikke bare er amerikanere som tror man plutselig kan ende legning og kjønn av å lese en bok. Den profilerte psykologen Benjamin Silseth ga sist uke ut boka «Stolt», som handler om å være ung og skeiv i Norge. Da forlaget promoterter boka på TikTok, kom sterke negative ytringer. Ideen om at en sånn bok kan «besudle» et ungt sinn, står fortsatt sterkt.

Hvordan redde et språk – litt

Ok, nå skal jeg fortelle om en utgivelse som både er veldig smal og helt global.

Haile Bizen er eritreer som flyktet til Norge på grunn av sin kritikk av regimet. Han ble fribyforfatter i Kristiansand, nå er han bosatt på Lillehammer.

Han står bak en helt unik utgivelse: Boka «La oss si at jeg er» er dikt på tigrinja og norsk.

Jeg har hørt om Tigray-provinsen, men jeg visste faktisk ikke at det var et eget språk der. I Norge er det cirka like mange tigrinja-talende som dansktalende. Spredt over hele kloden finnes det eritreere og etiopere i eksil, men hvordan skal de holde språket sitt levende?

Haile Bizen er hatet av regimet i Eritrea og det er forbudt å eie en bok av ham. Alt som publiseres der må gjennom sensuren. Så i praksis finnes det ikke et fritt tigrinja. Og hvem skal så utgi dikt på et minoritetsspråk i lenker?

Aschehoug har tatt sin del av ansvaret her. Med denne boka, som inngår i Parallell-serien deres, har de gitt et tilbud til tigrinja-talere over hele verden. Boka kan lastes ned som e-bok, om du bor i Paris eller Toronto.

Det er bare et lite problem til. Flere tigrinja-talende kan ikke lese sitt eget skriftspråk. Moren til Haile Bizen for eksempel, er analfabet. Barna hans kan snakke, men ikke lese tigrinia.

Men også dette hinderet hopper boka over, like lett som Karsten Warholm. Det er lagt inn QR-koder på hvert dikt, så kan man høre Haile Bizen lese dem.

Det ligger et stort arbeid bak en slik utgivelse, og jeg er glad de har tatt seg bryet.

Haile Bizen skriver modig om flukt og eksil, men har også en underfundig humor. I noen dikt skriver han om norske byer og fenomener, og får meg til å se dem på nye måter.

Jeg deler derfor et dikt om Munchs berømte maleri.

Sommerens leseliste

Om du leser i hagen, på balkongen eller i bakgården: Kollegaene mine har samlet gode tips til sommerlektyre i denne lista. Den minner meg om at jeg absolutt må få lest en bok av Elizabeth Strout. Håper du også finner noe som frister.

Perfekte bøker til late sommardagar

Kommentér

Hvilken bok gir deg ny glede over naturen rundt deg?

Ti gode svar får Bokbrevets nye bokmerke i posten.