Ber om hjelp

Hun må komme seg ut av den mørke kjellerleiligheten og setter seg ofte på toget til Oslo. Ikke fordi hun har så lyst eller skal noe der.

Hanne Tiller (54) prøver å være en del av det vanlige livet mange lever. Inne i byen rusler hun rundt i gatene på måfå og prøver å manne seg opp til å gå inn i en butikk eller på café.

« Da må du se ordentlig ut og oppføre deg skikkelig. »

For Hanne betyr det å ta seg kraftig sammen. Det er en prøvelse så stor at hun blir kvalm og svimmel.

For hun er alvorlig psykisk syk, men får ikke mer behandling i psykiatrien.

Raset

Før stoppet hun aldri. Hun jobbet dag og natt og trente hardt. Høyt utdannet, med ledende stillinger. En av de flinke. Slik holdt hun nok sykdom og traumer unna. Helt til et av prosjektene på jobb utløste et ras i 2005.

– Plutselig sa det bang under et møte en ettermiddag. Jeg hadde jobbet altfor mye og brukte to timer på å kravle meg hjem. Jeg gråt i flere dager. Så havnet jeg, Hanne 42, på akuttpsykiatrisk for første gang.

Hanne Tiller hjemme
Foto: Gry Kårstad

13 år senere sitter hun i en mørk kjellerleilighet i et boligfelt på Skjetten i Skedsmo. Den er sparsomt møblert og i gangen står det noen esker som ikke er pakket ut. Langs gulvet i stua står det innrammede bilder som ikke er hengt opp. Hun orker ikke innrede, for hun vet aldri hvor lenge hun får beholde utleieboligen.

« Det er veldig vanskelig å ikke føle mestring. Jeg prøver å være aktiv, stå opp tidlig, utvikler et bokprosjekt og er aktiv på sosiale medier. Men jeg har ikke noe nettverk eller noen å snakke med. Det er som om jeg og andre lever på helt forskjellige planeter. »

Svingdørspasienten

Tiller har disse årene vært inn og ut av ulike psykiatriske avdelinger: akuttpsykiatrisk, langtidsplasser, korte innleggelser, traumebehandling, samtaleterapi, gruppeterapi. Finnes det, har Hanne prøvd det.

Men i stedet for å bli frisk, er hun nå ufør og har fått den alvorlige psykiske diagnosen kompleks posttraumatisk stressyndrom. Ifølge journaler lider hun også av en personlighetsforstyrrelse, men Hanne mener hun er blitt feilvurdert.

Hun sier det er traumer fra oppveksten som er bakgrunnen. 54-åringen kan se gamle spøkelser derfra på høylys dag, forteller hun. I tillegg sliter hun med selvskading og spiseforstyrrelser.

– Jeg er svimmel og kvalm og har mye smerte, både fysisk og psykisk. Jeg gråter mye og kan begynne å hyperventilere. Jeg er ikke trygg på andre voksne og er livredd for å være sammen med andre når jeg har det sånn. Min diagnose gjør meg veldig redd, men jeg må bare stå i det.

Hun er en såkalt svingdørspasient, som har gått inn og ut av behandling i flere år. Med så mange innleggelser bak seg, har Hanne flere ganger opplevd å bli skrevet ut mot sin vilje. Da har hun vært redd for å skulle klare seg på egenhånd.

– Det har jeg opplevd 10 ganger kanskje. Det er helt forferdelig. En gedigen overkjøring, og det er nedverdigende.

« Du argumenterer og gråter ut din fortvilelse, men de bare snur ryggen til deg og kaster deg ut. Du har ikke noe valg. »

Langtidsplassen

Nå ønsker hun seg en langtidsplass, der det ikke er noen sluttdato. Der hun kan være til hun er friskere og sterk nok igjen. Men hun har til gode at noen tilbyr henne hjelp til hun blir frisk, som hun sier.

– Jeg ønsker å være innlagt så lenge jeg trenger det. At det er rom for det. Jeg trenger gode samtaler og et miljø som støtter meg. Det trenger ikke være terapi, men noen å snakke med om løst og fast. Noe som kan bygge meg opp igjen slik at jeg kan fungere som en normal voksen.

Ikke alle psykisk syke skal legges inn. Det er ikke god behandling for alle pasienter å gjøre det. Samtidig har antallet sengeplasser i psykiatrien blitt betydelig redusert de siste årene. Det er ønsket politikk at flere skal få poliklinisk behandling der de bor, framfor å være innlagt på sykehus for eksempel.

Men har det blitt for få plasser i psykiatrien?

NRKs kartlegging av 200 selvmord blant pasienter i psykiatrien avdekker at 26 av dem bad om å få bli lagt inn eller ville ikke skrives ut før de tok sitt eget liv.

12 pasienter sto også i kø for å få behandling ­da de tok sitt eget liv.

Kunne selv­mordene ha vært forhindret dersom de fikk raskere behandling?

Helsevesenet brøt loven i 11 av disse 12 sakene.

Behandlere kartla ikke godt nok hvor mye det hastet å gi pasientene hjelp. Noen måtte også vente på grunn av plassmangel.

Avslaget

Hanne Tiller er nå ferdigbehandlet. Hun føler seg avvist, på brutalt og uverdig vis, av psykiatrien. I 2015 fikk hun det siste avslaget fra psykiatrisenteret hun tilhører. Dermed kan hun ikke lenger få hjelp der, i helger eller høytider, når formen er som verst, ifølge henne.

Mai 2015

Vi har gjort en helhetlig og individuell vurdering av din helsetilstand. (...) Du er ferdig behandlet på spesialisthelsetjenestenivå og videre oppfølging må skje hos din faste lege. Tidligere behandlingsforsøk har ikke gitt forventet effekt, og det foreligger ikke opplysninger som skulle tilsi et annet resultat av eventuelle behandlingsforsøk nå.

DPS Nedre Romerike

– Det er ikke noe morsomt å være den som lever på utsiden og snylter på velferdsstaten. Jeg vil ha et travelt hverdagsliv som andre. Jeg vil tjene penger, betale skatt og eie min egen bolig. Jeg vil være inkludert, en helt vanlig voksen som går på jobb og har det helt vanlig.

NRK har gjentatte ganger forsøkt å få det distriktspsykiatriske senteret i tale om denne saken, men de ønsker ikke å stille til intervju. Sykehuset skriver i en e-post:

Det er vanskelig å kommentere et pasientforløp uten å gå inn på detaljer i forløpet, noe vi ikke ønsker å gjøre i offentligheten. Vi har over lengre tid hatt kontakt på ledernivå med pasienten, for å kunne ha dialog om hennes tilbakemeldinger direkte. Alle henvisninger til våre avdelinger blir vurdert av spesialister ut i fra prioriteringsveilederne for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Vi ønsker ikke å kommentere vår vurdering og begrunnelse for eventuelle avslag i enkeltsaker. Dersom eventuelle klagepunkter bringes inn for uavhengige instanser for vurdering stiller vi oss utelukkende positive til det.

Øystein Kjos, divisjonsdirektør, Ahus

Selvmordsforsøkene

For Hanne Tiller blir det innimellom altfor mye. Da oppsummerer hun smerten og konkluderer med at hun ikke orker mer. Sju ganger har hun forsøkt å ta sitt eget liv.

Hennes siste avskjedsbrev, som hun la på kjøkkenbenken hjemme høsten 2014, ligger nå på bordet foran henne i kjellerleiligheten.

Hanne Tiller
Foto: Gry Kårstad

«Til den som måtte være interessert», står det, og inneholder hard kritikk av psykiatrien som hun føler ikke har hørt på henne. Men brevet er også overraskende praktisk, om at hun ønsker å bli kremert og hva det lille overskuddet på bankkontoen skal gå til.

«Det er for seint nå – takk for meg», står det.

– Da ønsket jeg å forsvinne fra denne verden, og var skikkelig skuffet da jeg våknet. Dette er ikke et rop om hjelp. Jeg har ropt om hjelp i årevis, men får bare avslag.

Hun er fortsatt suicidal i perioder, når skammen over å ha blitt den hun ikke føler hun er, blir for stor.

Kortsiktige avtaler hjelper litt. Noe å forholde seg til og noen som bryr seg. En gang annenhver uke trener hun med en personlig trener, som har forbarmet seg over henne. Han hjelper henne med kostholdet også.

Også skal hun til fastlegen igjen snart og har lovet å holde seg i skinnet til da, selv om det bare er samtaler og antidepressiva, stabiliserende og beroligende legen foreløpig har å tilby.

« Medisinene hjelper kanskje på impulsene, men de hjelper ikke på tryggheten, ensomheten og fortvilelsen. »

Har du behov for å snakke med noen etter å ha lest denne saken?

  • Kirkens SOS hjelpetelefon: 22 40 00 40
  • Mental helses hjelpetelefon: 116 123