Zinkens racer

Zinken er kunstmusikkens svar på bukkehornet, og slik ser den ut: 60 cm lang, svart og krummet med 6 fingerhull og ett tommelhull og et mikro trompetmunnstykke av bein. ”Som en solstråle i mørket”, er klangen beskrevet av en samtidig kilde fra dengangen instrumentet nådde sin popularitetstopp. Det skjedde i Italia omkring år 1600. Da var zinken like viktig innenfor kunstmusikken som saksofonen innenfor jazzen, og den ble spilt av de største virtuosene – og improvisatørene.

Utdødd og gjenopplivet

Siden vek zinken plassen for fiolinen og døde helt ut. Den overlevde riktignok i utkantstrøk som Norge til helt innpå 1800-tallet, men kom først tilbake på tidligmusikkbølgen fra 1950-tallet. Idag spilles zinken av mange, men bare et titall zinkenister lever av instrumentet på heltid. Amerikaneren Doron David Sherwin er kanskje den fremste av disse.

Bokstudier+øvelse=suksess

Hans virtuositet på et instrument som alltid er blitt regnet som ekstremt krevende, nærmer seg beskrivelsene av legendariske utøvere fra 1600-tallet som Girolamo dalla Casa og Giovanni Bassano. Og han oppgir sin fordypelse i disses lærebøker i zinkespill og improvisasjonskunst som en selvsagt og nødvendig nøkkel til suksessen. At han ikke kan glemme sin bakgrunn og også bruker instrumentet til jazz, svekker ikke inntrykket av en av tidligmusikkens mest interessante utøvere idag.

I Musikkantikk på P2 søndag 30. november kl. 16.03 (reprise mandag 1. desember kl. 20.30)