Avsender for dette postkortet ønsker å være anonym.
Det var lørdag og jeg var student og singel. Unnskyldningene var få til å ikke dra på fest.
Slapp fot
Vertene var tre gode venner som til sammen fylte 85 år med noen dagers mellomrom. Jeg måtte møte opp. Dansefoten føltes daff. Speilbildet i helfigur gav stryk til samtlige skift, og jeg iførte meg det tilsynelatende beste og stakk av gårde med vin og presang under armen.
Jaja, tenkte jeg, får vel i alle fall bli til midnatt og gjøre det beste ut av det. Kollektivet var stappfullt av feststemte og jeg kavet meg gjennom mengden til kjøkkenet. Vinflasken ble åpnet og der stod jeg. I hjørnet på kjøkkenet uten noen som helst lyst til å mingle.
Franske toner
Etter hvert dukket det som senere skulle vise seg å være en høvdingsønn fra Kongo opp på kjøkkenet. Han hadde puttet høretelefonene fra Ipod’en i ørene og var tydelig misfornøyd med musikken i lokalet. Jeg hørte at han snakket fransk og tenkte at jeg kunne friske opp fransken fra fjorårets utvekslingsår i Bordeaux. Så var denne festen i hvert fall godt for noe.
Høretelefonene ble dratt ut og vi pratet fransk og fant tonen. Etter hvert ville han ha meg med på dansegulvet. I og med at dette ikke var kvelden for eksponering, og at jeg er over en-åtti høy og han et hode lavere, takket jeg pent nei. Det hjalp fint lite og jeg ble dratt ut i stuen.
Oppturen
Plutselig hører jeg høvdingsønnen rope ”Voila, le cadeau!” (Vær så god, gaven!). Og der stod Vegar, som tilfeldigvis hadde dukket opp på festen og som tilfeldigvis også hadde fødselsdag denne natten.
Jeg var svært forvirret, mens Vegar tok overraskelsen på strak arm. Han takket og bukket for gaven og bød meg opp til dans. Etter dette tok festen seg kraftig opp. Tross daff dansefot tidligere på kvelden, var jeg nå kurert for dette. Vi tok følge hjem da det grydde mot dag og nå har vi vært kjærester i halvannet år. Takk og pris for at jeg dro på denne festen.
