”Trubadurens” dramatiske handling bygger på skuespillet ”El Trovador” av den spanske dikteren Garcia Gutiérrez.
Dramaet utspiller seg i Spania på 1400-tallet. Salvatore Cammaranos og Leone Emanuele Bardares libretto kan nok virke noe forvirrende i handlingsforløpet og den er også preget av gamle fordommer i synet på sigøynerne og overdreven macho arroganse.
Allikevel lot Verdi seg begeistre av kraften i dette stoffet og den store italienske operamesterens musikk er nok utvilsomt det sterkeste elementet i denne operaen. Melodikken er rik og flyter lett, med en rekke flotte arier hvor sangerne får briljere, og i krigskorene i tredje akt gløder ennå den italienske revolusjonsånden.
Akt 1 har undertittelen: “Duellen”. Handlingen utspiller seg i hallen i grev Lunas slott – Aliaferia.
Kaptein Ferrando formaner vaktene og tjenerne om å holde seg våkne til husets herre, grev Luna, kommer tilbake.
Mens denne scenen utspiller seg i slottet vandrer grev Luna hvileløst fram og tilbake utenfor vinduene til hertuginne Leonora, en kvinne han tilber. Han er sjalu på sin rival - trubaduren Manrico.
For at ikke tjenestefolkene skal falle i søvn forteller Ferrando om den gamle grev Luna og hans to sønner. En sigøynerske kastet trolldom over den yngste sønnen, Garzia, mens han sov i vuggen sin.
Greven fikk henne fengslet, og hun ble brent på bålet.
Som hevn røvet sigøynerskens datter den lille gutten, og ikke lenge etter fant man de forbrente knoklene av et barn i restene av et bål.
Greven ville ikke godta at sønnen var død. På dødsleiet lot han den eldste sønnen, den nåværende grev Luna, sverge på at han ville gjøre alt for å finne broren Garzia og den unge sigøynersken. Men inntil nå har letingen vært forgjeves.
I den neste scenen har handlingen forflyttet seg til haven utenfor palasset.
Det er natt og der i måneskinnet betror Leonora sin fortrolige Inès at hun elsker trubaduren Manrico, som hun så første gang ved en ridderturnering.
Manrico kommer og synger så en serenade for sin elskede.
Grev Luna har også innfunnet seg i haven, og uten å bry seg om Leonoras fortvilelse drar de to herrene avsted for å duellere.
Akt 2 har undertittelen: ”Sigøynersken”.
Handlingen utspiller seg i en sigøynerleir i fjellene nær Biscaya.
Sigøynersken Azucena forteller om hvordan hennes egen mor ble brent på bålet.
Manrico har seiret i duellen mot sin rival, grev Luna, men en indre stemme fikk ham til å la motstanderen få leve.
Azucena har ingen forståelse for slik edelmodighet. Hun forteller Manrico om hvordan hun i sin tid ville hevne seg på den gamle grev Luna som var skyld i morens død, men i opphisselsen kom hun til å kaste sin egen sønn på bålet istedenfor grevens barn. Ved dette fatale feilgrepet, ble grevens sønn reddet og han fikk sin oppvekst blant sigøynerne som Azucenas sønn, Manrico, og det er kun Azucena som kjenner til Manricos virkelige identitet.
Et bud melder at Leonora vil gå i kloster fordi noen har fortalt henne at Manrico er falt. Manrico skynder seg avsted for å stoppe henne.
Den neste scenen utspiller seg i klosteret hvor hertuginne Leonora har søkt tilflukt. Grev Luna er også på vei til klosteret for å bortføre Leonora, men Manrico kommer ham i forkjøpet og får tak i sin elskede før rivalen dukker opp.
Akt 3 har undertittelen ”Sigøynerskens sønn” og utspiller seg i militærleiren til prinsen av Aragon hvor grev Luna nå er blitt øverstkommanderende.
Sigøynersken Azucena er tatt til fange av greven. Kaptein Ferrando, som vi møtte helt i starten av operaen, gjenkjenner i Azucena sigøynersken som stjal, Garzia, den lille sønnen til den gamle grev Luna.
Da grev Luna får vite at Azucena sannsynligvis er mor til hans rival, Manrico, dømmer han henne til døden.
Neste scene utspiller seg på slottet Castellor - slottet der Manrico har søkt tilflukt sammen med Leonora.
Snart er hele palasset omringet av grev Lunas tropper. Manrico får vite at hans mor er i fiendens hender og at hun skal brennes på bålet. Han lykkes i å krysse fiendens linjer, og skynder seg så avsted for å redde henne.
Akt 4 har undertittelen ”Henrettelsen”. Handlingen forflyttet seg til grev Lunas borg ”Aliaferia”.
Trubaduren Manrico mislyktes i sitt forsøk på å redde Azucena og nå er også han havnet bak lås og slå.
Leonora kommer til unnsetning. Fra bakgrunnen lyder et ”Miserere” og fra fengslet hører hun Manrico rope navnet hennes lengselsfullt.
Leonora trygler grev Luna om å gi Manrico fri og hun tilbyr seg selv som pant.
Greven går glad med på forslaget, men det er tvilsomt om han kommer til å få sin betaling, for Leonora tømmer et beger med langsomt virkende gift.
”Trubadurens” siste scene foregår så i det mørke fengslet i grev Lunas borg. Manrico forsøker å berolige Azucena som plages av redselssyner. Helt utmattet faller hun i søvn.
Leonora kommer inn og forteller Manrico at snart er han fri, men giften hun har tatt begynner allerede å virke, og hun dør i armene hans.
I det grev Luna finner Leonora død, føler han seg narret og gir ordre om at Manrico skal drepes.
Trubaduren Manrico føres til skafottet og Azucena blir tvunget til å overvære henrettelsen.
I det øksen faller forteller hun greven at han nå har drept sin egen bror, Garzia, og i det teppet går ned for siste gang skriker hun ut at hennes mors død nå endelig er hevnet!
Grev Luna: Dmitri Hvorostovsky, baryton
Hertuginne Leonora: Sondra Radvanovsky, sopran
Azucena: Dolora Zajick, mezzo-sopran
Manrico: Marcelo Alvarez, tenor
Ferrando: Kwangchul Youn, bass
Inez: Maria Zifchak, sopran
Ruiz: Eduardo Valdes, tenor
En gammel sigøyner: Robert Maher, bass
En budbringer: David Lowe, tenor
Metropolitan-operaens kor og orkester
Dirigent: Gianandrea Noseda
Direkte fra Metropolitan-operaen i New York
