Hør:
Avsender av dette postkortet heter Evy-Karin Førde fra Hundvåg.
Jeg sitter ved sengekanten din. Du sover, og jeg hører pusten din gå rolig. Hjelpeløs ligger du og venter på døden. Du ønsker den skal komme snart. Kanskje er du redd for å være til bry?
Jeg betrakter ansiktet ditt. Et ansikt som har fulgt meg hele livet. Selv om jeg var langt borte, var jeg i dine tanker og bønner. Du var mitt faste holdepunkt, den jeg alltid kunne stole på, om alt annet sviktet.
Uten ord
Øynene dine er lukket nå, men selv om de var åpne, ville jeg ikke se dem slik som før. Kreftsvulsten gir deg et press i hodet. Det er som en matt hinne er lagt over øynene som ofte glitret av pågangsmot og livsglede. Alltid opplevde jeg å bli sett. Du forstod uten ord, delte mine gleder og sorger og hjalp meg til å se det komiske i en vanskelig situasjon.
Jeg ser på nesen din. Husker hvordan den vibrerte når du fikk nysetokter. Du hadde familierekord i nysing, åtte, ti i slengen! Nesen er liten i dobbel betydning. Du stakk ikke nesen din borti ting du ikke hadde noe med. Mennesker merket at du hadde omsorg, men du var forsiktig med å trenge deg på.
Varmen
Du lyttet med innlevelse. Jeg kunne være trygg på at det jeg fortalte ble hos deg. Hvor godt det var å høre dine oppmuntrende ord. De understreket det du også formidlet uten ord: Jeg var verdifull.
Kinnene dine er oppblåste av medisinen, men de er fortsatt myke. Slik jeg husker dem fra barndommen av. Hvor godt det var da du tok meg inn til deg! Den gode varmen spredte seg i kroppen. Ennå er kinnene dine varme. Varsomt legger jeg kinnet mitt inn til ditt. Du våkner og stryker meg over håret.
