NRK Meny
Normal

Under bilen

Jeg var stolt dagen jeg skulle få gå alene til butikken for å kjøpe melk på flaske.

Melkestreiken i 1955
Foto: Scanpix / SCANPIX

Avsender for dette postkortet er Berith Adele Pettersen fra Yven.

Hør postkortet her.

Fem års dagen min ble feiret den 21.august i 1953. Jeg hadde fått ei fin torgveske i gave og var stolt da jeg dagen etter skulle få gå alene til butikken for å kjøpe melk på flaske. Veien var ikke lang, bare 200 meter, men på veien var det både busser, lastebiler og personbiler.

Det var ikke den trafikken det er i dag, men jeg fikk mange formaninger om at jeg måtte se meg godt for. Jeg husker jeg gikk stolt av gårde med den fine veska mi. Vel framme ved butikken fikk jeg se min kjære barnepike på den andre siden av veien. Utenfor butikken sto melkebilen og jeg ville over veien for å vise fram vesken min.

Se til begge sider

Melkebilen tok noe av utsikten for meg. Jeg løp ut i veien foran melkebilen og heldigvis ropte min barnepike ”STOPP!”. Der kom det en lastebil. Jeg trakk meg fort tilbake, men jeg gav meg ikke. Ikke hadde jeg lært heller, for neste gang barnepiken ropte lå jeg under en bil.

Jeg husker ikke noe før jeg ser min mor sette seg inn i bilen som kjørte over meg. Hun hadde sandaler og grå kappe på seg. Jeg gråt og ville til henne, men husker ikke mer. Jeg lå på fanget til passasjeren og ble kjørt til sykehuset i Sarpsborg. Sjaføren var lege og han var på ferietur til Sverige. Det gikk helt utrolig bra med meg. Jeg ble plastret og lagt i en seng. Men jeg kunne ikke løfte bena mine fra madrassen.

Det var spor etter bilhjul over maven min. Legene på sykehuset var uenige om jeg hadde brukket bekkenbenet eller ikke. Overlegens ord var at det ikke var brudd. En av legene sto ved senga mi og holdt sin fine klokke over meg og lovet at den skulle jeg få hvis jeg greide å løfte bena. Men det greide jeg ikke.

Rikke i brudekjole

Dagen før jeg feiret fødselsdagen var mor og tante i byen. De fikk se ei fin dukke i et butikkvindu og mor kom med en uttalelse om at en slik dyr dukke kunne man da ikke kjøpe. Den kostet kr. 36.- Den var brudepyntet.

Dagen etter ulykken fikk jeg dukken på sykehuset. Den hadde navnet Rikke på esken. Rikke sitter nå i en stol med brudekjolen på, men uten sko og slør. Verken nieser, barn eller barnebarn har fått leke med Rikke.

Stor stas var det også da legen som kjørte bilen kom på sykehuset etter noen dager. Han hadde vært på ferietur i Sverige og kom med frukt som bananer og appelsiner. Det var sjelden kost. Etter fem dager på sykehuset fikk jeg reise hjem. Nå kunne jeg gå noen få skritt. Det var stas da mor og far hentet meg.

Mange minner

Mor fikk ikke besøke meg på sykehuset. Det kunne være skadelig for barna hvis foreldrene kom på besøk. Jeg har fortsatt vonde minner fra de dagene. Far var mye bortreist på grunn av arbeid og han var selvsagt ikke hjemme da ulykken skjedde, men nå var han kommet for å hente meg. Jeg husker ikke mye fra dagene etter, men jeg husker at jeg måtte bli kjørt i sportsvogn.

På etterundersøkelse på sykehuset hadde legene kommet fram til at jeg faktisk hadde brukket bekkenbenet. Men nå var det for sent å gjøre noe med. Det hadde begynt å lege seg selv. Jeg husker godt undersøkelsesdagen. Jeg hadde fått ny rosa truse med en liten lomme. Legen som jeg var hos var barnevennlig og syntes jeg var fin. Det var den samme hyggelige legen som viste meg klokka si.

Det har nå gått snart 55 år siden ulykken. Jeg har nok fått plager med knærne og har hatt operasjoner. Jeg har blitt hjulbent og kan tydelig se på bilder fra barnedommen at noe er galt, men jeg var tross alt heldig og kom fra det med livet i behold. Mor sa i alle år at jeg hadde englevakt.

Dagen etter ulykken sto det skrevet i Sarpsborg Arbeiderblad. ”Lille Berith overkjørt av bil på Yven".