Dette postkortet er sendt av Marit fra Dal.
Vi har hatt mye sykdom i familien i løpet av de siste 20 årene. Selv har jeg blitt uføretrygdet av ME, og jeg har barn og barnebarn med alvorlig sykdom.
Mye å takle
Når en er frisk tenker en ikke over hvor mye et menneske med en alvorlig kronisk sykdom mister. Arbeidsevnen, inntekten som gav økonomisk frihet, det sosiale livet, muligheten til å gjennomføre framtidsplaner og realisere drømmer.
Muligheten til å ta seg av familien slik en ønsker, muligheten til å videreutvikle seg for eksempel i form av utdanning eller etterutdanning. Det kan bli mye sorg å takle, tapet av helse og tapet av livet en levde eller ønsker å leve. Sorgen over at familiemedlemmer opplever dette, spesielt barn, er ikke noe lettere å takle.
Lysere dager
Jeg har gått gjennom en lang og ganske tung sorgprosess, men har kommet gjennom den. Og hva skjer? Jo, jeg føler meg av og til ganske langt unna samfunnslivet, men på mange måter nærmere livet allikevel. Jeg har funnet tilbake til den grunnleggende gleden over livet, bare det å kunne våkne til en ny dag, se våren komme, se blomster, høre fuglene.
Naive og troskyldige gleder har blitt viktige. Jeg gledet meg over livet da jeg var frisk, men tror egentlig ikke at jeg gleder meg mindre nå, bare på en annen måte. Kanskje i en annen målestokk. Det har vært merkelig å oppleve, men jeg tror at mange kronisk syke har det på samme måten.
Stolt
Jeg ser at barna, som nå er voksne, har gjennomgått mye av den samme prosessen som meg og har klart og klarer seg godt på tross av sykdommen. Men jeg må jo innrømme at som mor klarer jeg aldri helt å akseptere deres skjebne. Jeg vil alltid være sint på urettferdigheten i at de ble syke! Men det finnes ingen å rette det sinnet mot, så mest av alt er jeg stolt over måten de har taklet det på.
