Tornerose-Thora

Anmeldelse ”Thora på Rimol”, tekst og musikk av Hjalmar Borgstrøm. Premiere på Den Norske Opera 22.nov. 2008.

Den dramatiske musikken gjorde sterkt inntrykk på tross av en amputert, såkalt halvscenisk oppsetning.

Det teatermessige var klønete og mesteparten av tiden en gestikulering som minnet om tegnspråk for hørselshemmede.

Men partituret ga løfter om et repertoar som er vårt eget. Det er viktig, ikke fordi vi skal være oss selv nok, men fordi vi har en norsk tradisjon som sier noe om oss selv og som stadig må fornyes.

Ikke norsk

Operaen er komponert av den norske trettiåringen Hjalmar Borgstrøm i Berlin i 1894 og framført først i Trøndelag i 2002. Det er påfallende lite av det vi regner som norsk i musikken, ingen hallinger og stev, men en senromantikk som minner om Verdi og Wagner.

Det fanfarepregete, heroiske og melodiske preget er tiltalende, og operaen er ikke mindre spiselig i vår tid enn de mange verkene fra det sentrale romantiske operarepertoaret der patosen er viktig.

Klingende

Orkesteret var plassert midt på scenen, og Borgstrøms gode håndlag med instrumentene og ikke minst blåserne fikk full uttelling.

Terje Boye Hansen har en nøktern og stram dirigentstil, men det klingende resultatet hadde nerve.

Trøndersk

Det samme gjaldt folket, dvs. Operakoret forsterket med det trønderske mannskoret ”Olavs menn” i glansfull innsats.

Operaen måtte vente i over hundre år på sin uroppførelse. Denne ”Tornerose-Thora” kom på scenen i 2002 etter iherdig lokal innsats fra det miljøet der den foregår, vikinggården Rimol i Melhusbygda sør for Trondheim.

Lokalpatriotisk

Det er ikke dårlig at verket til og med har fått sin egen organisasjon, den lokalpatriotiske stiftelsen ”Thora”, der Melhus kommune og den lokale opera i Trondheim, TrønderOperaen, har som formål å framføre nettopp denne forestillingen.

I Snorres saga om Olav Tryggvason får vi bakteppet for handlingen. Den er for øvrig ganske lik Bjørnsons og Griegs operaforsøk ”Olav Tryggvason”, som Ragnar Søderlind har fullført og som ble framført på Den Norske Opera senest for tre år siden.

Konflikter

Året er 995. Håkon Jarl regjerer i Norge, men fra vest kommer Olav Tryggvason.

I tillegg til den politiske konflikten omkring en maktkamp mellom Håkon og Olav er det en religiøs konflikt mellom vikingenes gamle tro og Olavs kristne misjonering.

Og det er en erotisk konflikt siden Håkon er så glad i damer at krenkede ektemenn og fedre gjerne løfter sverdet mot ham.

Svikefull

En av de mange kjærestene til Håkon er den mektige Thora på gården Rimol sør for Trondheim. Det er en krevende oppgave for den svensk-norske sopranen Maria Stattin å være både tiltrukket og avvisende overfor den forføreriske og svikefulle Håkon i Trond Halstein Moes skikkelse.

Han møter sin skjebne i sitt gjemmested i grisebingen, eller i høyet på låven som det heter i Borgstrøms egen operatekst. Trellen Kark, sunget av Knut Stiklestad, dreper Håkon for å blidgjøre den nye kongen Olav, Harald Bjørkøy.

Da velger Thora å bruke det samme sverdet på seg selv for å følge Håkon i døden, som de wagnerske heltinnene Brünnhilde og Isolde.

Ikke overbevisende

Ingen av de fire solistene innfridde fullt ut i det sanglige selv om Trond Halstein Moe var den mest overbevisende. Det var delvis vakker innsats, men ingen hadde full slagkraft i høyderegisteret, og det var ofte ikke pent på toppene.

Bakgrunnen for den spesielle løsningen med manglende scenografi var sommerens nye gjennomgang av bemanning og ressurser i det nye operahuset.

Billigere enn jagerfly

Jeg hører til de som i saklighetens navn innrømmer Den Norske Opera friheten til å komme skikkelig i gang med komplisert drift i et komplisert hus. Man sliter stadig med ettervirkningen av den fremskutte og forhastede åpningen.

Og dette går igjen tilbake til frykten for at pengebruken til nytt operahus skal kritiseres, - i en tid da de nye amerikanske jagerflyene koster fem ganger så mye som Bjørvikaoperaen.

Ikke ressurser

Påtroppende operasjef Paul Curran hadde gjort et forsøk på personregi og enkel kostymering siden det ikke var ressurser til full scenografi.

Det kunne ha vært bra. Ideen kan minne om de første oppsetningene av Wagners operaer i Bayreuth etter krigen. Etter nazistenes herjing i Wagner-templet var teateridealet en tom og renset scene der lyset var det viktigste.

Bjørnetjeneste

En asketisk oppsetning kan virke sterk og moderne. Mangelen på vikingeskip og hjelmer kan gjøre det menneskelige dramaet om makt, svik og kjærlighet mer allmenngyldig.

Men denne gang ble det teatrale resultatet så famlende at man gjorde verket en bjørnetjeneste. Da hadde det vært bedre med en ren konsert. Det klingende energiske resultatet viste at ”Thora på Rimol” allikevel burde ha en fremtid.