NRK Meny
Normal

Stensvold løftet tung operakveld

Barytonsangeren har blitt et hett navn ved Europas operascener etter at han ble pensjonist fra Den Norske Opera. Mandag imponerte han på en heller tung operakonsert under Festspillene i Bergen.

Terje Stensvold deltok på Festspillene med operafest.
Foto: Mats Bäcker

Under overskriften "Operafest" fikk vi fem orkesterovertyrer fra det gjestende Trondheimsorkesteret , kun fire operaarier med solisten. Fragmenter fra operalitteraturens tungvektsklasse, fra Beethovens "Fidelio" via Verdi til Wagner, fikk et løft av solisten som gjorde at vi gjerne skulle ha hørt mere av ham.

Fra skurkerolle til tragedie

Stensvold gikk rett på stemmefagets skurkerepertoar, med Pizzaros arie fra Fidelio. Stensvold har en sterk sceneutstråling. Løfter han en neve eller øyenbryn, så ser vi skurkens skarpe sverd løfte seg. Men først i Philips skjebnetunge arie fra Verdis Don Carlos fikk vi fullt syn for Stensvolds helt usedvanlige kvaliteter som rollefortolker. Jo mektigere og mer skjebnetunge roller, dess bedre er han. Det har mye med klangfylden å gjøre. Rund og mektig holdt den til bakerste seterad i den fullsatte Grieghallen i går. Men det handler også om en ekstremt erfaren musiker som vet nøyaktig hvilke toner og klangfarger han skal vektlegge, og hvilke som danner bakgrunn. En stor operasanger er en stor dramaturg, og Stensvold har i skjebnetunge roller av Verdi og Wagner blitt en slik kapasitet. Det er en imponerende utvikling på en lang og allsidig sangerkarriere.

Bastant orkesterspill

Sjefdirigent for Trondheim Symfoniorkester, Eivind Odland

Dirigent for Trondheim Symfoniorkester, Eivind Aadland.

Foto: Christian Nilsen

Da blir det ikke så farlig om omgivelsene ikke alltid er like velartikulerte. Trondheimsymfonikerne klemte til i starten med stor styrke og en litt grovkornet orkesterklang. Det ble bastant. Særlig i Beethovenarien og i Verdis Skjebneovertyre ble det spilt for sterkt. Men toner og noter var ryddig på plass under Eivind Aadlands ledelse, så til de grader at vi ikke helt lot oss rive med i operalitteraturens flukt fra taktstrekene og inn i magien. Det svevestupet som Tristan og Isolde-overtyden er helt avhengig av, ble i går for pedantisk fremlagt.

Løftet seg

Men mot slutten løftet det seg plutselig for alle krefter. I Wotans avskjedsarie fra Valkyrien glimtet det til fra Wagners fantastiske Ringen-univers, orkesteret spilte frigjort med vare klangnyanser, ledet av en solist som viste oss veien inn i også dette lysere klanglandskapet. Litt mere av den karakteren, gjerne også repertoarmessig, hadde det lettet opp en operafest som ble i tyngste laget.