Avsender for dette postkortet er Tom Øverland fra Kristiansand.
Helt i fra tidenes morgen, eller kanskje litt utpå dagen, har jeg vært i besittelse av en uforklarlig frykt for tannleger. Ikke tannleger generelt, kun han som gir meg tannverk den dagen innkallingskortet ligger i postkassa.
- De er herved invitert til å møte i min tannlegepasient stol, fredag om en uke for kontroll av Deres kjøttkvern samt gomme.
En uke i terror
Mens dette leses kjenner jeg hvordan mine feilfrie tenner begynne å verke. Mishandling, kaller jeg dette. Sånne innkallinger burde det være et forbud mot å sende ut en hel uke før tiden. Det beste hadde vært om det lå i kassa samme dagen som timen var.
Jeg fikk forresten det ærefulle oppdrag å ledsage min datter til skoletannlegen, her om dagen. Nå forstår jeg hva det betyr når noen sier at eplet faller ikke langt fra stammen, men som ledsager er jeg selvfølgelig tøffere enn MacGyver.
– Kjære lille venn, det er da ingenting å være redd for!
Jeg er så trøstende jeg kan, hun skulle bare visst.
Min tur
Dagen er kommet, det er min tur. Jeg sitter på venterommet og blar uten mål og mening i det ukebladet jeg aldri leser, unntatt på et tannlegeventerom. Jeg er selvfølgelig tidlig ute, for jeg lærte for mange år siden at en god selger kommer alltid på tiden eller før, til et avtalt møte. Det samme har tydligvis ikke Dr. Frankenstein lært, 20 minutter etter avtalt tid sitter jeg i den fryktinngytende stolen.
Hvor mange watt det er i lyskasteren over ansiktet mitt vet jeg ikke men det lukter nesten smalahove av ansiktet mitt!
Jeg gaper så høyt at det kan høres tre kvartal unna, mens den hvitkledde herren fyller kjeften min med like mye metall som hos en middels skraphandler. Knokene mine har jeg krøllet rundt armlenene på stolen, som en leddgiktpasient.
- To små hull er fort gjort.
Føler liksom at vi ikke er helt på samme bølgelengde når det gjelder tid og bruken av den, for det tar tre kvarter før jeg kan skylle munnen for siste gang fra den stolen, for denne gang.
Nestemann
Endelig ferdig setter jeg kursen mot resepsjonisten som bare trenger å høre navnet mitt for å gi meg en faktura større enn budsjettet til byggingen av Sør-Arena. Hun ønsker meg en god vår idet jeg runder hjørnet inn til venterommet hvor jakken min fortsatt venter.
Igjen kjenner jeg at det sleipe smilet mitt kommer frem, mot de andre som venter på tur og skal i stolen. Det er da ingenting å være redd for, tenker jeg så trøstende jeg kan mot de som sitter der.
De skulle bare visst.
