NRK Meny
Normal

Tango

Det hadde vært mye slit, men etter 12 dager kunne vi fortøye i Buenos Aires.

Tango
Foto: MUSTAFA OZER / AFP

Avsender for dette postkortet er Gustav A. Waage fra Hafrsfjord.

Vi hadde hatt en slitsom tur. Kjøleanlegget hadde sviktet flere ganger og lasten på 15000 kubikkmeter med flytende propan på minus 42 grader sto i fare for å varmes opp og forsvinne til himmels om vi ikke hadde klart å få det i gang igjen med improvisasjon og mange kløktige hoder.

Etter 12 dagers seilas kunne vi fortøye i Buenos Aires, uten tap av last og uten skader på skip eller besetning. Det hadde vært mye slit, men vi klarte det

I havn et par dager

Vi skulle bli liggende noen dager til stor glede for alle om bord. Lasten skulle losses og det trengtes kyndig hjelp og nye deler til reparasjon av kjøleanlegget. Jeg så fem til noen rolige dager, og ikke minst, rolige netter.

Jeg hadde nettopp tatt en god dusj, skjenket meg en solid whisky, satt meg godt tilrette med bena på bordet, senket skuldrene og klar for en tidlig kveld til køys da kapteinen stod i døren.

- Styrmann, vel i havn! Vi har fortjent å feire dette, hva med en tur i land, spise en god biff og drikker en flaske eller to med god vin?

Han hadde registrert opplegget mitt ikke var det han impulsivt hadde foreslått og tilføyde med et smil.

- Så går vi om bord og sover godt.

Vi hadde seilt sammen ved flere anledninger over årene og var gode busser. Av en eller annen grunn holdt vi på en formelle måte å titulere hverandre på. Han sa ”styrmann” eller ”overstyrmann” og jeg svarte ”ay ay, captain” eller om situasjonen tilsa det, ”kaptein”.

Han var uansett min overordnede, så famlet jeg litt etter de gode motargumentene for avslag. Vekk fra skuta, strekke beina, en god biff, god Argentinsk vin og treffe andre mennesker, det vanskelig å motargumentere.

Middag på byen

- Ok, captain, du foreslo dette så du tar regningen!

Restauranten var bra, vi hadde kost oss og fortært en herlig forrett, gedigne argentinske biffer mens to flasker god Mendoza vin hadde glidd lett ned.

Kvelden var fremdeles behagelig og ung, og vi bestemte oss til å spasere mot havnen i stedet for umiddelbart ta en drosje. Ble det for langt kunne vi alltid praie en på veien. Vi ble enig om at det kanskje hadde smakt med en nightcup før vi avsluttet kvelden og svingte inn på den første baren vi påtraff.

Baren var enkel og skilte seg ikke ut fra de små kneipene hadde passert. To trapper ned fra gatenivået, en bardisk og en jukeboks i enden av et lite dansegulv. Baren var rimelig tom. Et par menn stod med en drink eller en kaffe, ved enden av bardisken sto to piker å konverserte. Ingen synes å ta større notis av vår entre. Vi fikk våre drinker og naturlig nok falt blikket på de to jentene i enden av bardisken.

To piker

Det er vanskelig å gi en karakteristikk av typisk argentiner. Buenos Aires har gjennom tidene vært innfallsport for bølger av immigranter, ikke minst fra nord og sør Europa. En heldig blanding som syntes å ha gitt mye vakre mennesker. Særs mye vakre og elegante kvinner. Det var ikke unaturlig at våre innledende observasjoner og samtale dreide seg om de to kvinnene. Den ene var høy og mørk og slank, den andre en brunette litt mindre, men harmonisk bygget.

De enset oss ikke blikkene våres, var dypt inne i en samtale og den minste av dem gestikulerte kraftig for å understreke sine poeng. Etter en pause bad hun bartenderen om en mynt for jukeboksen. Hun la den på og da musikken startet, en frisk fengende melodi, tango synes jeg å huske, og begynte å danse.

Hun var god til å danse, kom med små tilrop under opptreden som fikk alle til å le. Etter hvert forstod jeg at hun karikerte forskillige typer mannfolk hun hadde vært tvunget til å danse med som vertinne. Hennes mimikk og hennes bevegelser gjorde typene så levende at man så dem for seg. Det var en oppvisning i komikk på høyt plan.

Det første møtet

Det var dette jeg husker som først fenget meg, og så vår etterfølgende samtale. Hun kom bort til meg, kanskje fordi jeg så ivrig hadde applaudert hennes danseoppvisning. Når jeg tenker tilbake på denne episoden, og det har jeg gjort ofte over årene, for jeg har ikke kunnet glemme henne.

Jeg husker de vakre, skøyeraktige øyne, livlighet, et åpent ansiktet som hadde lett for understrekte følelser under vår samtale. Hennes engelsk var dårlig og min spansk ditto, men vi kommuniserte. Vi hadde øyenkontakt og en god sjelelig kontakt. Vi snakket, vi harmoniserte og jeg husker ikke at språket var noe hinder. Jeg ga henne min bakgrunn, noe hun sannsynligvis, til en viss grad hadde gjettet, og hun gav meg sin.

Hun var født og opp vokset i Buenos Aires. Hennes far var tyrker, hennes mor opprinnelig Italiensk. Faren hadde forlatt dem etter hennes fødsel og hennes mor hadde slitt for å kunne brødfø dem begge to. Hun hadde hatt lite skolegang og etter som hun vokset til måtte hun raskt klare seg selv. Hadde et ønske om å bli sekretær, men kveldskursene hadde ikke gitt tilstrekkelige kvalifikasjoner til å oppnå et slikt nivå.

Ansiktet hennes fortalte meg at livet ikke alltid var så lett. Hun fortalte at hun hadde en venn som kanskje kunne hjelpe henne med en jobb i Sveits. Jeg tror ikke hun hadde noen videre kjennskap hvor Sveits kunne ligge i Europa bortsett fra at det måtte var langt vekke og tilbudet forlokkende.

Siste blikk

Bartenderen kom bort, bøyde seg over henne og sa noe i en stille, men bestemt tone. Hun trakk seg litt vekk fra meg og konversasjonen vår stoppet. Utenfor sto en sort limousin. Det hele skjedde så fort og uventet at det nesten virket uvirkelig. Jentene var plutselig borte og bilen var borte. Jeg spurte bartenderen hva skjedde? Han gav meg et langt blikk, men sa ingenting, kippet på skuldrene og snudde seg som opptatt med andre ting.

Det to neste dagene ble travle og gav ikke mulighet til landlov. Vi dro en dag på kveldingen og fikk beskjed om at vi skulle laste en ny last for Buenos Aires. 21 dager senere var vi tilbake. Turen hadde denne gangen gått fint, uten problemer, landligge denne gangen ville gå raskt.

- Vi får vel tid til å gå på land å spise en biff captain?

Han lo. Vår kveld i land i Buenos Aires hadde vært et stadig tilbakevendende tema på kveldsvaktene på vei nordover og også nå på vei sydover. Han hadde vært litt tilsidesatt under vårt bar besøk, men hadde selvfølgelig observert hva som foregikk.

- Det må vi vel få anledning til styrmann.

Skjebnens gang

Det ble full repetisjon av vårt tidligere strandhogg. Samme restauranten og samme menyen. Captain hadde merket min utålmodighet under måltidet.

- Nå spørs det om vi finner igjen plassen.

Jeg kunne trøste ham med at det gjorde vi ganske sikkert. Vi fant samme baren, samme bartenderen, men jentene var ikke der. Han husket oss igjen og han gav meg det samme lange blikket og kippet på skuldrene.

- Did she go to Switzerland?

Et nytt langt blikk og kipping med skuldrene. Et blikk som sa mye og ingenting. Nå har jeg levd et langt liv, men har aldri klart å glemme dette møte. Hvorfor har jeg aldri helt forstått. Var jeg sterkt disponert for følelser som jeg ikke hadde fått uttrykk for etter seks måneder hjemmefra og mestedelen i åpen sjø i et mannsamfunn? Var dette et rent begjær, eller var det noe mer? Det var det selvfølgelig ikke fritt for, men velger å tro at det var noe mer.

Det som forundrer meg er at gjennom mitt livs vandring må ha vært mange liknende møter, men jeg husker dem ikke på samme måten og de har ikke satt samme spor. Hvordan gikk det med henne? En ung, sjarmerende og tilsynelatende intelligent pike. Jeg tar meg selv i å håpe at det gikk henne godt, mens jeg vet at sannsynligheten for det, er liten. Kom hun til Sveits og hvor gikk i så fall turen videre?

Hvorfor fortsetter jeg å spørre meg selv om dette etter alle disse årene?