Symfonisk signal

Klaverkonsert nr. 2 av Frédéric Chopin
Solist: Christian Ihle Hadland
Symfoni nr. 2 av Johannes Brahms
Oslo filharmoniske orkester
Dirigent: Jukka-Pekka Saraste.
Oslo konserthus 25. og 26. august. Direktesending i NRK P2 torsdag 26.august

Oslofilharmonikerne har tatt på seg finstasen igjen etter sommerferien. Først var det tradisjonen tro folkefest på Rådhusplassen med Beethovens 9. symfoni og hyllesten til gleden og menneskeligheten.

Denne uken er det rett på en av årets jubilanter, Chopin, født for 200 år siden, og et naturlig repertoarvalg er en av klaverkonsertene. Resten av konserten var viet Brahms’ 2. symfoni, og man undres hvorfor.

Langt til verdenstoppen

Som et signal om hvor orkesteret vil plassere seg, er det ikke særlig vellykket. Det er langt til verdenstoppen for Oslo-Fiharmonikernes Brahms. Til det trengs det mer nerve og et mye mer kontrastrikt, finslepent og delikat spill. En traust syngende Brahms er ingen verdenssensasjon, selv om det klinger vakkert.

Heldigvis løsnet det for orkesteret og dirigenten Jukka-Pekka Saraste litt i andre sats der det begynte å vibrere. Men det var bare så altfor lite.

Klaverlyrikk

Chopins klaverkonserter har ikke hatt noe godt rykte. De har ikke like mye karakteristisk melodikk som de beste av solostykkene. Men det er rikelig klaverlyrikk der den utbroderte melodikken beveger seg høyt og lavt med sine innsmigrende improvisasjoner.

Orkestret er redusert til statister uten noen særlig artistisk bruk av instrumentene, i overveldende motsetning til orkesterstilen til for eksempel den samtidige Berlioz.

Talent

Men når solisten Christian Ihle Hadland henter ut det maksimale av det litt magre materialet, blir det allikevel fengslende.

Med sin perlende, ubesværete virtuositet og nydelige klangbehandling bekreftet 27-åringen sitt ry som det store talentet i sin generasjon.

Sementere

Men hvorfor bruker Oslo-Filharmonien sin sesongåpning til å sementere 1800-tallet?

De burde i stedet vist frem noen av nyhetene de har planlagt.

Museal

De siste årene har vært særdeles museale med en eneste uroppførelse på to år. I år er det en forsiktig bedring med en cellokonsert av den frodige Jon Øivind Ness allerede neste uke.

På den obligatoriske Ultimakonserten i september uroppføres en saxofonkonsert av den svært forsømte Olav Anton Thommesen. I oktober hentes klassikeren Eyvind Alnæs frem igjen.

Musikkteater

I november skal skuespillere forvirre orkester og publikum med dansk musikkteater. Bent Sørensens spennende produksjon ble uroppført på Festspillene i Bergen for to år siden.

Den tidligere Ultimadirektøren Lars Petter Hagen har fått en bestilling fra filharmonikerne og uroppføres i desember. Klarinetten Martin Fröst bringer nye svenske toner i januar, og sjefsdirigent Saraste bringer sin landsmann Magnus Lindberg også i januar.

Siste nyhet er uroppførelsen av en svensk konsert for kontrabass i april.

Visjon

I det såkalte ”visjonsdokumentet” fra 1999 heter det et at orkestret skal ”bidra til å få fram nyskaping samtidig som det tar vare på tradisjonen.

Ambisjonen er å være et kraftsentrum i norsk kulturliv og et kraftsentrum i europeisk musikkliv".

Forhold til sin samtid

Det er lenge siden at dette var noen realitet. Det har vært en lang periode der norske komponister har skrevet for skrivebordsskuffen.

Kan de snart begynne å åpne den igjen, til beste for publikums forhold til sin samtid?

Lite nytt fra symfoniorkestrene

Trenger filharmonikerne nytt hus?