NRK Meny
Normal

Sult

Et tilfeldig møte i en indisk storby kan gi nye perspektiver på livet slik det leves andre steder.

hjemløs person

Et tilfeldig møte med en hjemløs person.

Foto: SABAH ARAR / AFP

Avsender for dette postkortet er Eirin Lior, Oslo.

Kveldsmørket har senket seg over den indiske storbyen. Fruktbodene er lyst opp av små lyspærer, bilene tuter på fotgjengerne, rickshawene blir dratt av barbente menn, bussene brøler forbi og legger igjen en sky av eksos. I butikkvinduene henger Nokia mobiltelefoner til utstilling.

En kjølig vinterkveld

En guttunge venter på at maten skal bli ferdig på bålet som moren har tent. Hjemmet deres er noen plastduker inntil en forfallen mur. Kvinner med gullsmykker rundt halsen passerer på vei hjem for å lage middag.

Det er en kjølig vinterkveld. Jeg er kledd i en varm genser og er på vei til gjestehuset etter å ha spist en bedre middag. Resten av nan-brødet har jeg tatt med meg i en liten pose.

Jeg holder utkikk etter noen som er sultne, som jeg kan gi brødet til. Det er altfor mange som trenger det. Med hvilken rett kan jeg velge hvem som skal få stille sulten den kvelden, og hvem som skal gå sultne til sengs?

En bylt på fortauet

Utenfor brannstasjonen får jeg øye på en bylt som ligger på fortauet. Jeg blir stående og nøle på den andre siden av gaten. Kanskje personen sover? Eller ligger han eller hun fremdeles våken? Fotgjengerne skritter forbi bylten.

Med bestemte skritt krysser jeg gaten med et øye på trafikken som farer forbi, og bøyer meg ned over bylten under det tynne bomullslakenet.

– Bror, vil du spise nan-brød? sier jeg på bengali og henvender meg til det jeg antar er hodet hans.

Ingen respons. Bare noen tær stikker ut under lakenet i den andre enden. Hovne, uten sko eller sokker, fotbladene er inngrodde av møkk. Knærne er trukket opp mot brystet. Trafikken farer forbi oss. Julelysene blinker i ulike farger på den andre siden av gaten.

Et fortvilt utrbrudd

Under bomullslakenet er det ingen bevegelse. Jeg lar posen med brød berøre skulderen hans, forsiktig så han ikke skal tro at han blir angrepet av noen som vil ham vondt.

Fremdeles ingen respons.

Et øyeblikk nøler jeg, snur meg for å gå, før jeg hører et fortvilt utbrudd bak meg. En raggete mann med uflidd hår har kastet lakenet til side, han stirrer på meg, strekker armene ut i luften mot meg og jamrer.

Jeg rekker frem posen med nan-brød, spør igjen om han vil spise litt brød. Men ordene mine blir overdøvet av hans gråt. Hendene klamrer seg til meg. De lukter stramt av avføring. Hendene tviholder på mine, vil ikke slippe. Han legger hodet inntil hendene mine og gråter jamrende uten tårer.

Den gnagende, skrikende sulten

Utbruddet hans overvelder meg. Virkeligheten blant de tusener på tusener av hjemløse har innhentet meg. Ofte går jeg forbi uten å se, virkelig se, lidelsen. På et skremmende vis blir det nesten en vane. De er så mange. Men nå får jeg et glimt av redselen, ensomheten, utryggheten, den gnagende, skrikende sulten som gjenspeiler seg i mannens åpenlyse fortvilelse.

Jeg overfalles av en kvalme over min egen velstand. Over en verden der noen smuler fra en rik persons bord kan få en mann til å knekke sammen i hulkende gråt. Over makten jeg har.

Mannen gråter fremdeles da jeg går, mens han åpner posen med nan-brød.

Urettferdigheten er skrikende. Og hjelpeløs.