Avsender for dette postkortet er Ludvig Olden fra Brekstad.
Eg skal berette om den kvelden da eg møtte den store stjerna, ikke film- eller idrettsstjerne altså! Nei, det var mykje vakrere!
Hjertebank
Det skjedde under krigen, eg var 17 år og var på fest. I den tida satt veitjan på benkane ved langveggene, nærmest som på utstilling, for det var gutan som bøy opp te dans. Såfremt det ikke var ”damenes aften”. De fleste gutan stod ved rundovnen og prøvd å sjå karslig ut enda mange var både spent og nervøse. Det gjekk det jo ikke an å vise!
De nødigaste gutan holdt te fremme ved scenen og var først på golvet hver gang det vart spella opp.
Hu satt på anjer sida av salen. Eg hadde aldri sett hu før. Plutselig treffes blikka våres! Eg kjent kor hjertet slo, og at blodet jog te tinningan og gjør meg heit i kinnan. Det glitra i auan hennes, eg prøvd å sjå vekk ei stund, men det gjekk itj mange sekundan, så møtte eg stjerneauan på nytt. Te slutt føltes det som om vi gjorde ein ubrytelig avtale, uten ord.
Et eneste minne
Eg huske itj nå anja frå festen enj stjerneauan. Og hves nå’n den kvelden ha spurt meg om eg ha sett Betlehemsstjerna, så hadde eg svara dette.
- Hu sett på benken ved andre veggen.
Før eg i det heile tatt sansa meg, va vi på veg heim. Vi leiddes, det vart berre slik. Eg kjent at fengran våres branj, enda det var vinter.
Ka snakka vi om? Ein som er i den 7. Himmel snakke itj! Det er helligbrøde.
En stjerne
Midt i lykkereisen merka eg at det snødde lett og når kinnan vårren kom borti kvaranjer, så smelta snøen. Så sto vi i bislaget der hu bodde og visst itj rektig ka som skoilj skje. Omfavnels med ytterklean på, leppa som usikkert streifa kvaranjer og ei ubeskrivelig gladfølels. Te slutt et par ord.
- Takk for i kveld.
Eg gjekk 18 kilometer den kvelden. Det opplevdes som nå’n få metra! Ka veitja heitte? Eg ane itj, men eg ha meir enj ein gong takka forsynet fer opplevelsa med ”stjerneauan”. Den er meir verd enj gull og diamanta.
