NRK Meny
Normal

- Forutsigbart og stillestående

Operaen "Melancholia" av Jon Fosse og Georg Friedrich Haas er statisk og musikalsk overlesset, mener NRKs anmelder.

Fra "Melancholia"-oppsetningen i Sandnes
Foto: Ragnhild Veire / NRK

Operaen Melancholia er skrevet av den østerrikske komponisten Georg Friedrich Haas med libretto av Jon Fosse, basert på første del av Fosses roman Melancholia I. Operaen skildrer Rogalandsmaleren Lars Hertervig (1830-1902) og hans skjebnesvangre studieopphold i Düsseldorf på midten av 1800-tallet.

For nordmenn kan det virke flatterende at denne lokale kunstneren er i sentrum for en internasjonal, stort anlagt operaforestilling. Operaen er bestilt i et samarbeid mellom Den nasjonale operaen i Paris/ Palais Garnier og Den Nye Opera. Men her får vi egentlig ikke vite så mye om Hertervigs liv. Operaen viser en kunstner som feiler, og blir sendt inn i dype mentale problemer.

Forutsigbart

Lars forelsker seg hodestups i hybelvertinnens 15 år gamle datter; Helene Winckelmann, og opplever at kjærligheten går i ett med hans streben etter det sublime i kunsten. De to blir oppdaget, og Lars kastes hodestups på dør av Helens onkel. Lars blir mobbet av omgivelsene, mister virkelighetsorienteringen og isolerer seg fra omverdenen.

Problemet er at vi skjønner dette allerede i begynnelsen av første akt, der Lars sitter passiv og hvitkledd foran et enormt hvitt lerret, som eneste rekvisitt i det ellers sorte rommet. Det svartkledde koret latterliggjør ham, og derfra og ut trår forestillingen vannet i beskrivelsen av Lars' isolasjon.

Ingen utvikling

Det skjer ingen utvikling i Lars' tilstand gjennom de 90 minuttene og 3 aktene operaen varer. Hverken når han i 2. akt flykter til kroa og blir lurt til å tro at servitrisen er Helene, eller i siste akt, når han gjør et mislykket forsøk på å vende tilbake til familien Winckelmann.

Det statiske gjelder også musikken. Sjelden har jeg hørt så mye harmonikk bli brukt til så lite. Haas smører på med en usedvanlig rik orkestersats, med moderne og gamle spilleteknikker samt hele spekteret av tonale, spektrale og mikrotonale klanger.

Problemet er at de i og for seg fargerike og vakre lydbildene blir stående igjen som statiske søyler med girlandere rundt, i stedet for å danne gjenkjennelige identiteter som utvikler seg, og knytter bånd og utvikles i forestillingens fortid, nåtid og fremtid. De skeive klangene ender i stedet opp som psykedelisk effektmaleri, et virkemiddel som snart blir uttømt.

Lite rom

Det er mye musikalitet i Fosses tekster, med de gjentagende frasene som flyter fremover og som gradvis borer dypere og dypere inn i en stemning. Men her utkonkurreres Fosses musikalitet av musikken selv.

Det er som om Haas har prøvd å mime denne flytende tekststrømmen ved å lage et kontinuerlig flom av klanger. Særlig i 1.akt konkurrerer musikken med Lars deklamatoriske tankeflyt. Fosses tekst hadde hatt godt av mer rom - og kanskje også en aldri så liten dose melankolsk stillhet.

Rett opp og ned

Regissøren Stanislas Nordey har valgt en typisk samtidsoperaløsning - hvitt laken og hvitt lys på sort bakgrunn. De enkle virkemidlene, som malerlerretet og de sortkledde mot de hvite fungerer greit, og passer godt inn i den enkle, effektive og intime salen i Sandnes Kulturhus.

Men hvorfor står koret med alle rolleinnehaverne rett opp og ned stort sett hele tiden? Forestillingen kunne hatt godt av litt mer bevegelse også på dette planet. Slutten, hvor Helene skifter fra hvit til sort drakt og slutter seg til det mobbekoret, er det dramatisk mest effektive stedet i forestillingen, hvor musikk, tekst og regi endelig samler seg og spiller på lag - men det er en slutt som vi forutså allerede i åpningsscenen.

Sterke solister

Solistene er gode. De tyske sangerne er sikre og tydelige og når godt ut over en tjukk orkestersats, slik det ble hørt på generalprøven i en nesten tom sal. Særlig Lars, spilt av Otto Katzameier er god, det er godt gjort å få så mye klang ut av et stort sett deklamatorisk materiale.

De viktigste rolleinnehaverne gjør maksimalt ut av de få scenisk-dramatiske virkemidlene de har fått. Orkesteret, satt sammen av BIT 20 og Bergen Filharmoniske, mestrer godt både de tradisjonelle og utradisjonelle klangene, og spiller med et trøkk som kler Haas' stadige utbrudd, alt sikkert ledet av dirigent Emilio Pomarico.

Les også:

Avmålt Melancholia-kritikk

Verdenspremiere for Fosse-opera

Jon Fosse på Paris-operaen

Hør:

Fosse om Melancholia