NRK Meny
Normal

Strålende solist i stor tragedie

Solisten Andrew Kennedy lyste i Stravinskijs monumentale tragedie, i en smart sammensatt operakveld som bød på flere gode rolleprestasjoner. Men Operaorkesteret har mer å gå på.

Odeipus Rex

Andrew Kennedy imponerte i rollen som Oedipus på Den Norske Opera&Ballett.

Foto: Erik Berg

Det enkleste er ofte det beste. Det kan gjelde for de to sjeldent fremførte enakterne "Oedipus Rex" av Stravinskij og "L'Enfant et les Sorlitèges" av Ravel, som i går ble fremført konsertant av solister, forteller, kor og orkester i Den Norske Opera&Ballett. Med minimale sceniske virkemidler ble det sangsolistene som på vidt forskjellige måter løftet begge forestillingene. Se dirigenten fortelle om verkene her.

Tenoren trollbandt

Helt usedvanlig god var tenoren Andrew Kennedy i Stravinskijs operaoratorium over Sofokles' drama om Oedipus - kongen som uvitende dreper sin far og ekter sin mor. Det er sjeldent å høre noe så vakkert, i dette tilfellet Kennedys tenorstemme, formidle et så grusomt innhold på en troverdig måte. Med minimale sceniske virkemidler bidro Kennedy til den intenst tragiske grunnstemningen som trollbandt gjennom hele forestillingen. Så sterk og tydelig var prestasjonen at det virket påklistret med teaterblod i de utstukkede øynene i aller siste scene. Se klassiker-oppsetning av Oedipus Rex her (Kilde: YouTube)

Stiv statue

Oedipus Rex

Hege Høisæter som Yokaste i tragedien Oedipus Rex.

Foto: Erik Berg

Det stramme dramaet fra 1927 er fritt for svulstighet og gråtekoner. Komponistens personlige stempel er desto tydeligere tilstede, med drivende rytmikk og krasse klangfarger i klare former. Utfordringen blir å få frem den monumentale høytideligheten - uten å bli stiv som en statue. Foruten Kennedy gjorde Geert Smits en god og intens innsats som budbringeren/Kreon i så måte. Hege Høisæter som moren Yokaste sang også fint, men i overkant staut og endimensjonalt til at det ble troverdig at hun drives ut til selvmord.

Korene for langt bak

Korene var i begge forestillingene plassert for langt bak på scenen. De sang godt, men klangen bar ikke ut i salen, noe både de monumentale mannskorpartiene i Stravinskij og særlig barnekoret i Ravel led under.

Ikke kvasst nok

L’enfant et les Sortiléges

Signe Sannem Lund og Eli Kristin Hanssveen i Ravels stykke.

Foto: Erik Berg

Det pussige var at noe av den samme blassheten også gjaldt for det ruvende orkesteret midt på scenen. De spilte greit under sin sjefdirigent John Helmer Fiore, men det er mer å gå på når det gjelder klangprojeksjon og kvass stilsikkerhet. I Stravinskij må det mer røff og rytmisk presisjon til. I Ravel må det sprute heftigere i eventyrlige klangfarger og skumle vindmaskiner for at vi skal bli sugd inn i den fantastiske sfæren. Ravel må får all del ikke spilles kjedelig pent! For i all sin barnevennlighet har også "L'enfant et le Sortilege" et underliggende skremmende budskap: Det rampete lille barnet, fint og trassig sunget av Signe Sannem Lund, trues regelrett med et surrealistisk lite helvete hvis ikke oppførselen bedrer seg.

Morsom perlerad fra Operaen

De hevnende omgivelsene i sistnevnte verk ble godt sunget av en perlerad fra Operaens egne rekker. Sammen med få, smarte rekvisitter toppet sjarmfaktoren seg med Ingebjørg Kosmo som Øyenstikker, Eli Kristin Hanssveen som strålende vakker prinsesse og Casten Stabell i rollene som lenestol og tre (!)- et levende bevis på at det enkleste iblant kan være det beste.