Hør postkortet her
Dette postkortet er sendt inn av Per-Henning Moan, Bjugn
I maidagene 1945 gikk folk flest i en stor lykkerus. De allierte hadde seiret etter fem lange år.
Som 6-åringer hadde min venn Harald og jeg opplevd krigen på vårt vis. Vi hadde ikke følt nøden slik mange voksne, men skjønte tilstrekkelig til å se at tyskerne hadde vært vår fiende. Nå hadde de flyktet fra den vesle bygda Røsvik i Nordland,men hadde etterlatt seg mange varige minner. Som gode nordmenn ønsket vi nå å hevne oss!
Knus tyskervinduene!
Ideen fikk vi da vi var på heimvei etter et vårlig bad nede på "Fjæra". Bekledningen var ganske enkelt badebukse.
Ved siden av veien stod ei svær tyskerbrakke (eller et lager). Hvem som kom med forslaget, husker jeg ikke, men vi var straks enige: vinduene i brakka skulle knuses - absolutt alle! Slik skulle vi vise hvem som var seierherrer!
Det var ikke noe problem å finne store steiner i elva som rant like ved, og "arbeidet" gikk med liv og lyst. Du verden, hvor tapre vi følte oss! Ett etter ett av de store vinduene møtte sin skjebne, og ti minutter etter start, stod vi i det innerste rommet med de siste steinene i handa. Sammen skulle vi ta døden på siste ruta.
Tatt på fersken
"Hva er det som foregår her?!" Vi hoppet himmelhøyt. I døra stod far! Jeg husker ikke om vi prøvde å komme med noen unnskyldning eller forklaring der og da, men det tviler jeg på. Far var tydeligvis ikke i humør til å vente. Han kunne nok ikke tenke seg gutte-valpene bare ønsket å gjøre en velgjerning ved å knuse de flotte rutene som kunne ha vært benyttet til et godt formål senere.
Jeg kunne ikke unngå å tenke på de to tegneseriefigurene Knoll og Tott i denne stunden: Far grep nemlig fatt i oss begge og la oss over hvert vår kne. Så gikk høyrehanda over badebukse-stompene våre annenhver gang - og vi kaptes om å hyle høyest der vi lå! Jeg kan forsikre at det svei!
"Han Pappa drep oss!"
Omsider syntes han at vi hadde fått passe betaling for "handelen". Han slapp oss, og på hver vår vei satte vi kursen mot heimen mens vi holdt oss på vårt ømme punkt. Jeg måtte (merkelig nok) dra på smilebåndet da jeg gløttet bort på Harald der han sprang med hendene på baken og med vidåpen munn mens han ropte på mamma. Det samme gjorde forresten også jeg.
Snart så jeg henne utpå altanen, og da ble det enda vondere. "Han pappa drep oss!" hylte jeg, forvisset om at nå ble det sikkert noe godt som trøst. Mor var "svak" for meg, visste jeg, og det utnyttet jeg til det ytterste.
Heldigvis ble vi tilgitt etter å ha kommet med en brukbar forklaring, og jeg tror jeg kunne ane et lite smil bak pipa far alltid bar i munnen! Det var forresten første og siste gang jeg fikk juling!
