Avsender for dette postkortet heter Marie Elisabeth og er fra Sola ved Stavanger.
Sorgen og savnet etter en onkel jeg aldri fikk møte, og som fikk en dramatisk og brå død, bare 22 år gammel. Året var 1943.
Da han mor fikk beskjed om hans død, ble hun helt utrøstelig. Det utløste hos henne, en helt bunnløs sorg, selve ursorgen, alle sorgers mor. Og i denne fortvilte og irrasjonelle tilstand, brant hun opp alle bilder, brever, minner og ting. Alt jordisk godt, som hadde tilhørt og som kunne minne om hennes sønn, Franz.
Det ene bildet
Et bilde av ham slapp heldigvis unna brannen. Det fant jeg blant min mors private ting da hun døde i 2001. Det er Franz, hennes bror som er på bildet. Broren som jeg vet betydde så mye for henne mens han levde. Bildet viser en glad, smilende og pen ung mann, som akkurat har hoppet av sykkelen, og som står der og smiler til fotografen, mens hans støtter seg på sykkelstyret og stangen.
Jeg blir glad i denne unge mannen på bildet, og får nesten et kall til å bli bedre kjent med han, som altså hadde vært min onkel Franz. Om han hadde fått leve opp.
Dette kallet får meg til å undersøke og få dokumentert han korte liv på denne jord.
Noen dokumenter, undersøkelser og forespørsler senere, begynner det å danne seg et indre bilde av min onkel Franz og hans livsløp. Og nå i juni 2008 kan jeg sette sammen en liten historie, og den begynner slik:
Den 20. Oktober 1923 står det 25 år gamle Agate og hennes sønn Franz på 2 og et halvt år på stasjonen i Kristiansand. De har kommet til fra Syd-Tyskland til Norge, fordi moren Agate har fått jobb som husholderske hos en tysk arbeider på en papirfabrikk.
En snild gutt
Franz tilbringer de første barneårene på arbeiderbrakkene, men fordi Agate er en sterkt troende og praktiserende katolikk, sender hun Franz til den katolske skolen i Oslo. Karakterutskriftene fra skolen til Franz sier under rubrikken ”anmerkninger” om han da han var åtte år:
”Er meget snild og flittig.”
Ett år senere står det:
”Er meget snild og flittig, men litt ustadig.”
Ellers hadde han veldig gode karakterer, men var dårlig i sang kan jeg se.
Etter tre år på den katolske skolen i Oslo reiser han hjem til bygda på Sørlandet og går på skolen der, og i 1941, begynner han på Oslo Tekniske Mellomskole, som den gang lå i Gabels Gate.
Han var en klok og fredsommelig gutt, som slettes ikke ville uti den krigen som herjet i Europa. Han blir innkalt en gang i 1942, siden han var født i Tyskland. De, som ennå lever, kan huske at han ville rømme til skogs, sånn at ingen kunne finne ham. Den lille familien trengte Franz, spesielt hans søster, som var veldig knyttet til ham. Hvem skulle nå passe på dem?
Franz blir sendt til Hamburg og han får sin krigstrening der. Jeg ser han for meg, når han sitter på kasernen og skriver brevene til sin mor, sin søster og til sine klassekamerater.
Til sine klassekamerater, skriver han i et brev, som er datert Hamburg 9. Juni 1943:
Disse brevene, noen få bilder og dokumenter, er det eneste minnet vi har etter ham.
En ung gutt som måtte avbryte sin utdannelse, reise fra sin familie som han var så glad i, og som trengte ham så sårt. Alt for å kjempe i en krig han ikke ville ha.
For, nesten på dagen 20 år etter at han kom til Kristiansand, den 12. Oktober 1943 blir han savnet på et sted som heter Raum Pitschalniki. Han tilhørte da det 8. Maskingeværkompani, Regiment 76.
I brevet hvor jeg fikk disse opplysningene avslutter de med:
”Jeg beklager, at vi kan ingenting si, om din onkels skjebne.”
En plass på slagmarken på Østfronten, ligger altså min onkel Franz.
