Avsender for dette postkortet er Lars Olle Engaas fra Oslo.
I ti år hadde jeg fast plass på søndagsskolen i Vålerenga kirke. Særlig gudfryktige hadde vi aldri vært på Vålerenga, og jeg var den eneste i gutteklassen min som gikk på søndagsskolen. Det syns jeg var ganske flaut.
Tom konvolutt
Av og til var det barnegudstjeneste med ofring på alteret. Vi hadde fått med en konvolutt hjem som vi skulle legge penga i, men jeg husker et par ganger at jeg måtte legge en tom konvolutt på alterringen.
Da sogneprest Kirsebom så meg dypt inn i øya og takka for bidraget, hadde jeg like dårlig samvittig het som vi hadde dårlig råd.
Hedning
Noen av oss var også med i KFUM, og der sang vi ”Våg og stå som Daniel. Åpent det bekjenn!” Da bruste det i brystet, og jeg ville bli både misjonær og prest, men Gud syns det etter hvert ble et håpløst prosjekt, og han ville det annerledes med meg. Jeg ble hedning.
På veien hjem fra søndagsskolen gikk jeg ofte innom et teglverk og besøkte arbeiderene som bodde på brakka der. På dette teglverket hadde jeg min første betalte sommerjobb som skillegutt. Det vil si at jeg skulle skille de rå teglsteinene fra hverandre som stod i tørkerankene.
Året etter, i 1954, blei jeg forfremma til trillebårkjører. Da var jeg elleve år gammel. Dette var arbeid som ble utført av voksne sesongarbeidere, som ellers i året var tømmerhoggere i Kongsvinger-traktene. Da trilla jeg rå teglstein i i tørkerankene og måtte balansere trillebåra med 40 – 50 teglstein 30 – 40 meter på en smal planke.
En overraskelse
Hver lørdag var det lønning klokka ett om ettermiddagen. Da lyste det en hundrelapp og et par tiere i den gjennomsiktige lønningsposen. Jeg gjorde det samme arbeidet som de voksne og fikk like mye i lønningsposen.
Denne sommeren husker jeg det var en solformørkelse, og vi titta opp på sola med svisemaska til han som jobbet i smia. Fuglene sluttet å synge og blomstene lukket seg midt på dagen.
En gang jeg stakk oppom brakka til teglverksarbierene etter søndagsskolen, lå det ei dame i en av køyesengene sammen med en av gutta. Da så jeg det var henne som hadde vært barnepika mi, som lå i senga. Plutselig så jeg det havna ei truse på gulvet, og jeg skjønte ikke så mye av hva som foregikk. Da jeg skulle gå, sa hun at jeg ikke måtte fortelle foreldrene mine om hva jeg hadde sett. Det lovte jeg, og jeg har enda ikke fortalt dem det.
