Som å lese om strikketøy

Ny biografi om Kirsten Flagstad er utmattende detaljert, uten å gi noen ny forståelse av sopranlegenden.

Kirsten Flagstad som Brünnhilde
Foto: Hedmark Museum

Anmeldelse av biografien "La meg være i fred - En bok om Kirsten Flagstads liv" av Eve-Marie Lund

Dette kunne vært en god biografi om Kirsten Flagstad, vår største operasanger til nå. Kildematerialet og bildene er omfattende, teksten forsynt med fotnoter, kildehenvisninger og bibliografi. Her oppgis Flagstad-nettsteder og boka har alfabetisk register med et stort antall navn og nøkkelord.

Grunnen til at det ikke er blitt en god biografi ligger først og fremst i stil, språk og struktur. Forfatteren skriver konsekvent i historisk presens. Lund går i biografi-felle nr 1 - ved å plutselig være inni hode på den biograferte.

Mangler henvisninger

Kirsten Flagstad som ung

En ung Kirsten Flagstad

Om jentungen Kirsten står det: "I timesvis sitter hun ved pianoet helt trollbundet av musikken. Hun tenker aldri på hvordan det høres ut. Det er bare deilig å la seg oppsluke av sangen".

Det ingen henvisning til for eksempel dagbok eller brev. Dessuten blir det ekstra forvirrende når Flagstad-kronologien forlates og det fortelles om andre epoker i samme historiske presens.

Stilforvirring

Biografen har ikke klart å bestemme seg for om dette er en ukebladaktig fortelling i en kåserende stil med mange adjektiver, eller om det skal være et stykke kritisk forskningsarbeide.

Kirsten Flagstad

Lund har oppsøkt arkiver i Metropolitan-operaen såvel som i Wagner-bastionen Bayreuth. Det er prisverdig. Hun har funnet et par nye opplysninger i forhold til Kirsten Flagstads opptredner i Bayreuth tidlig på trettitallet. Men hun spekulerer i vilden sky om hvorvidt Flagstad var nær venn av en kommende Luftwaffe-offiser pga en bokhilsen, eller om Flagstad muligens kan ha håndhilst på Hitler. Dette holder ikke som seriøs forskning.

Konstaterer gamle fakta

Noe av det man er mest spent på i en ny biografi om Kirsten Flagstad, er om stoffet makter å kaste nytt lys over hennes beveggrunner for å reise hjem fra USA i krigens startfase. Det gjør den ikke. Som tidligere biografier, slår denne fast at det var på mannens, Henry Johansens oppfordring at hun kom hjem. Grosserer Johansen var NS-medlem og gjorde forretninger med tyskerne. Og selv om Lund spekulerer rundt Hitler og Bayreuth-oppholdet, avviser hun helt , som sine forgjengere, at Flagstad selv hadde nazisympatier.

Fascinerende dobbelthet

Likevel, Lund er best når hun prøver å gripe Flagstads personlighet: Jeg lar meg fascinere av dette musikalske og sceniske geniet som privat var temmelig kjedelig, fjern og sjokkerende tonedøv overfor alt annet enn musikk. Lund kaller henne "usynkronisert med sin samtid", og leverer biografiens kanskje aller beste påstand på side 319: "Kirsten Flagstad drev ganske riktig ikke propaganda for noe som helst. Men det ikke å velge er også et klart valg".

Fortellingen er altfor detaljert. Forlaget burdet ha språkvasket og strøket med hård hånd. Slik det er nå, sitter jeg igjen med en utmattende følelse av å ha lest om hver eneste maske strikket i ensom majestet i garderoben av en av verdens største dramatiske sopraner. Jeg vil heller høre henne synge.

Les også:

Maud Hurum: Norsk operahistorie

Operaen åpner i 1959

Video/lyd:

Kirsten Flagstad biografi

Kirsten Flagstad fra garderoben

Intervju med Kirsten Flagstad

Geraldine Farran introduserer Kirsten Flagstad i Valkyrien