Avsender for dette postkortet er Johnny Leo Johansen fra Sellebakk.
Vinteren kom brått på. Jeg hadde gått i fakkeltog og hadde ikke rukket å spise. Måtte ha litt mat, men jeg ville ikke på restaurant, bare ha litt gatekjøkkenmat.
En sluskete man kommer inn og setter seg mens jeg venter på maten, jeg betaler og setter meg ned ved ett bord rett ved han.
Han ser snill ut
Jeg har allerede satt meg ned, det vil virke som om jeg unngår denne personen hvis jeg nå velger ett annet bord. Det kan hende det er en uteligger, men ikke altfor møkkete eller sjuskete.
Han har lagt tre bibliotekbøker fremfor seg. Han blir ikke jaget herfra, kanskje har han vært her flere ganger før. Han har ikke handlet noe, men får sitte her allikevel. Kanskje han ikke er noen uteligger, han ser snill og blid ut.
Muligens bare en spesiell person, ikke som de fleste andre. Han ser på bøkene, banker den ene hardt og flatt ned i bordet. Sier ikke noe, som om disse bøkene frustrerer han.
Snøen laver ned
Han har tatt av seg på føttene. For dårlige sko i dette kalde snøføret. Snøen laver ned fortsatt, brøytemannskapet klarer ikke å holde alt unna. Flere biler har problemer med å komme frem.
Sokkene hans er heller ikke tykke, ikke er de av ull heller ser det ut som. En skal alltid bruke ull sokker, selv når de er litt våte.
Jeg har en kjempehamburger, magen blir mett før øya som det heter. Mannen ser ikke sultent på meg, men jeg tenker at han kanskje er sulten allikevel. Han har ikke et blikk som plager meg, så jeg spiser videre. Har kjøpt Dagbladet som jeg leser i, mest bare overskriftene.
Kalde føtter
Jeg kan ikke spørre mannen om han er sulten, kanskje han blir fornærmet. Det hadde jeg blitt hvis jeg satt ett sted og noen kom og spurte om de skulle kjøpe litt mat til meg.
- Hva tar dere meg for, ser jeg så bedrøvelig ut eller fattig?
Kanskje jeg skal spørre om jeg kan spandere noe, men det blir liksom for kaksete igjen. Den spandable, holdne mannen på byen som spanderer og veiver rundt med penger.
Det er verre med skoene hans, sitter der i sokkelesten og fryser på beina. Han rører ikke bøkene, bare kikker på dem. De ligger med baksiden opp. Mine støvler er jeg kjempefornøyd med, lærstøvler med kun en søm, og over sømmen er det sydd en solid lapp. Skikkelig håndverk, ikke så veldig mange av denne typen lenger.
Å ta kontakt
Jeg kan jo starte med å for eksempel si noe enkelt.
- Jaggu kaldt i dag?
Og så pense inn på at han kan få bytte sko med meg. Han ser ikke ut som den snakksalige typen. Jeg prøver å kikke bort uten at han skal føle at jeg kikker på han.
Jeg ser ikke så veldresset ut her i min varmedress, kanskje han tenker det samme om meg. At jeg også leter etter ett sted å sove i natt, men jeg har i hvert fall gode støvler, varme klær og en god lue.
Det kan være lettere å få i gang en samtale hvis jeg virker som en jordnær person, men hvordan kan jeg spørre ett fremmed menneske ut av ingenting om skoene han har?
Jeg kjenner at jeg begynner å bli mett av hamburgeren, ikke lett å spise heller. Nå er jeg over halvveis og dette begynner å bli klissete. Er redd jeg skal kline mat rundt hele munnen, at jeg skal sitte her og fråtse i mat mens han kanskje er sulten. Ikke noe lurt å gå inn på en hamburgerbar om du er sulten.
Beina hans ser kalde ut, her er det i hvert fall varmt.
Medmenneske
Plutselig kikker han ned på mine støvler. Jeg legger så vidt merke til det eller er det bare noe jeg innbiller meg? Det kan være at han bare beundrer min fornuftige investering i skikkelige gode fjellstøvler. Støvler som vil blitt smurt og stelt med.
Jeg bestemmer meg for å dra og har god fart ut til bilen. Før jeg stiger inn i bilen ser jeg inn i gatekjøkkenet. Han stirrer ikke etter meg, men sitter der helt vanlig.
Jeg setter meg inn i bilen, jeg starter ikke opp. Må tenke litt, kan ikke bare kjøre av gårde. Hva om jeg går inn og spør om hvilken størrelse han bruker. Om han bor langt unna, eller om han går ofte på biblioteket.
Finner ikke noen perfekt løsning. Han er jo ikke mitt ansvar, men jeg vil jo gjerne være et medmenneske. Finnes flere medmennesker på små steder sies det, men der kjenner jo alle hverandre.
Verden går videre
Hadde jeg vist at dette var en som det var dårlig stelt med, så kunne jeg jo bare gitt han noen penger. Nei, det blir ikke aktuelt. Jeg starter bilen og kikker inn igjen. Finner ikke noen god løsning. Han kunne jo bare ha spurt hvis han ville noe. Hva om han nå sitter og blir mer og mer irritert over at jeg ikke tok kontakt.
Men han sa jo aldri noe. Jeg gir gass og kjører av gårde. Verden går videre.
