Rusalka - øyenlyst og ørensfryd

Rusalka av Antonin Dvorák. Tekst: Jaroslav Kvapil etter H. C. Andersen m.fl.
Solister: Solveig Kringlebotn, Miroslav Dvorsky, Randi Stene, Itziar Galdos, Magne Fremmelid m.fl.
Regi: Paul Curran. Lys: David Jacques. Scenografi og kostymer: Kevin Knight.
Musikalsk ledelse: Eivind Gullberg Jensen

Onsdag 16.sept. kl.19.00 Direkte TV-sending i NRK2 ved Arild Erikstad.

Dette er opera som kan glede mange og rekruttere nye operavenner. Det er mye vakkert på scenen, og musikken til Dvorák er melodiøs og fengende, komponert for drøyt hundre år siden og inspirert av den slaviske folkekulturen.

Nasjonalromantisk

Rusalka er en variant av H. C. Andersens historie om havfruen som vil bli menneske og elske prinsen. Operaens miljø er naturen, - vi er i vannet og i skogen. Det er nasjonalromantikkens stolthet over naturen og ønsket om å være midt i den, - å oppslukes av landskapet.

Operaens handling er sprunget ut av romantikkens drøm om den høyspente kjærlighet. Den er så grenseløs at den er dømt til å mislykkes å dø, og operaen slutter med et dødelig vampyrkyss.

Bedårende

Det er gledelig at Solveig Kringlebotn er blitt fast i ensemblet på Den Norske Opera, og hun har enda et stykke igjen til operasangeres svært tidlige pensjonsgrense, 52 år. Men stemmen skjelver mer på toppene, og der er den litt skarp. Men hun har en praktfull dramatisk kraft, en nydelig bæreevne i de lyriske partier og er en ideell forskremt og bedårende Rusalka.

Det er en spesiell utfordring for denne rollen at havfruen er stum når hun er sammen med menneskene. Da blir det mye løping og pantomime som fort kan gå over i slitsomme geberder og grimaser.

Gestikulering

Denne type kroppsspråk med store fakter og gestikulering, en slags gammeldags Nationaltheaterstil, er enda tydeligere hos den mannlige hovedrollen. Men den slovakiske gjesten Miroslav Dvorsky har stål i sin flotte tenor.

Randi Stene ruver på scenen som heksen, og det samme gjør Itziar Galdos som prinsessen. Det er en spesiell glede hvor fint bassen til Magne Fremmelid har utviklet seg som selveste nøkken.

Ikke mirakler

Musikalsk leder er Eivind Gullberg Jensen, som møtes med store forventninger etter sin innsats utenlands. Det er mye vakkert spill i orkesteret, men Gullberg Jensen har ikke gjort mirakler med orkesteret, i hvert fall ikke enda.

Men fullt av varme, tsjekkiske nyanser og uttrykk er det, også i koret, som forresten har opplevd at deres dirigent Steffen Kammler nettopp har sagt opp på Den Norske Opera.

Tidløst eventyr

Regissøren er operasjefen selv, Paul Curran, som har stor erfaring fra mange slags oppsetninger i mange land. Historien om piken, som vil bryte sin annerledeshet og som forgjeves ofrer alt for en mann, kan assosieres på ulike psykologiske og sosiale plan.

I Bjørvika er det valgt en tidløs eventyrstil der også tre andre er viktige i persongalleriet, en prinsesse, en heks og nøkken.

Prostituert

Samtidig kan man leke seg med tanken på hva Curran IKKE har gjort. For ikke lenge siden satte den norske regissøren Stefan Herheim opp Rusalka i Brysssel med en helt annen innfallsvinkel.

Der var Rusalka en prostituert og plassert inn i et hektisk, moderne Brysselmiljø. Den vakre sangen til månen ble sunget til en parabolskjerm. I stedet for H. C. Andersen ble det Sigmund Freud med seksuelle fantasier i hodet på en gammel gubbe, nemlig nøkken.

Gammel vin i nye sekker

Curran skal ikke bebreides for ikke å nytolke så radikalt som Herheim, som står i en helt annen og mer eksperimentell regiteatertradisjon. Curran bruker to engelske medarbeidere på lys, scenografi og kostymer, David Jacques og Kevin Knight.

Det er den visuelle innpakningen som er sterkere og mer original enn selve regien slik at det blir mye gammel vin i nye sekker. Fullmåne og stjernehimmel, havbunn og skog er suggerende framstilt, men det gnistrer ikke av historiefortellingen og personregien.

Sceneteknikk

Dette var den andre egenproduserte forestillingen i det nye operahuset, og totalt sett er den på godt internasjonalt nivå.

Elektra i Stein Winges regi i juni var i samarbeid med Düsseldorf, og det er først nå med Rusalka at de spesielle scenetekniske mulighetene begynner å tas i bruk.

TV

Det er ikke alt for mye opp og ned- ut og inn enda, men antydningen av mulighetene er spennende.

Det vil også TV-seerne få oppleve når det sendes direkte fra Den Norske Opera 16.september.