Avsender for dette postkortet er Monika Skjerdingstad Gjøra fra Trondheim.
Jeg kjenner en klump i halsen. "NEI!", skriker det inni meg. Jeg vil ikke tro det, men når jeg ser inn i øynene dine, forstår jeg. De er fylt med tårer. Jeg spør om du vil ha en klem. Du nikker, setter deg på fanget mitt og legger armene rundt meg. Kinnet mitt blir vått av tårer. Ikke mine, men dine.
Blodkreft.
Den står i hagen med hodet bøyd mot marken. Den begynner å bli litt sliten etter en tid med mye regn og lite sol.
Alltid vakker
Snart vil den blomstre igjen og atter bli til den vakre rosen den alltid har vært. Vi skal gi den næring slik at den blir full av liv og kraft. Vi skal gi deg kjærlighet slik at du aldri visner, men evig skjønn forblir.
Blodkreft.
Det er så mye jeg vil si deg, men jeg finner ikke ord. Ingen ord i verden kan få deg til å forstå hvor mye du egentlig betyr for meg. Takk til deg for at du er den du er og for at du samtidlig er min venn. Takk for at akkurat du ble mamma`n min!
Alltid nær
Jeg føler en helt spesiell varme og godhet når jeg tenker på deg. Det er nesten som om hjertet mitt blir litt større når du inntar tankene mine.
Blodkreft.
Nå har rosen fått næring, og se - den vokser igjen! Men nå trenger den hvile, omsorg og kjærlighet for å bli like vakker og strålende som før. Ta den tiden du trenger, lille du - vi skal ikke noe sted.
Vanskelig tid
Vi venter her på at du skal blomstre igjen, for vi vet; snart vil du atter forære oss med din varme, skjønnhet og kjærlighet.
Blodkreft.
Endelig kan vi si at alt er over, og vi vant! Det var nok mange som tvilte langs veien, men vi kom i mål til slutt. Selv om veien var vanskelig å gå med mange svinger, fartsdempere, lyskryss, bråstopp og nesten-kollisjoner.
Grenene blir tynnere jo høyere opp i treet du kommer. Balansen blir dårligere, og faren for å falle, større. Usikkerheten og redselen fikk meg til å føle meg som en fugl på den øverste gren. Men du ga meg luft under vingene, slik at jeg kunne fly ned og lande varsomt ved din side.
