”Rock’n Roll Wolf”, musikal
Tekst: Tyra Tønnesen og Ragnar Olsen, etter en fransk-rumensk-russisk film, manus Vasilica Istrate, regi Elisabeta Bostan (1976).
Musikk: Temistocle Popa og Gérard Bourgeois.
Regi: Tyra Tønnesen
Koreografi: Jonas Digerud
Arr. og musikalsk ledelse: Åsmund Flaten
Medvirkende: Ingrid Bergstrøm, Pål Christian Eggen, Arne Reitan, Hildegunn Eggen, Jack Berntsen, Anne Guri Tvedt, Tor Ivar Hagen m.fl.
Spilles på Trøndelag Teater 25. mars–18.juni 2011.
Ingrid Bergstrøm er geitemor som beskytter sine killinger.
Foto: GT NergaardDet store ensemblet er med på tivoli og martnan, en ballettdansende svale flyr over publikum, og ulven lykkes nesten i å lage grillmat av de små geitekillingene.
Mange vil kjenne filmen som er utgangspunktet, den fransk-rumensk-russiske ”Rock’n Roll Wolf” (eller ”Ma-ma”) fra 1976. Den vises stadig på NRK TV under tittelen ”Med Grimm og Gru”.
Trøndersk eventyr
Det er en god ide å gjenskape denne blanding av Cats og Hakkebakkeskogen på en musikalscene. I filmen var det litt Rødhette og litt Tre små griser.
Denne norske versjonen er nyskapt og samler opp mange godbiter fra filmen og fra eventyrverdenen som nå er blitt et trøndersk miljø.
Erotisk krenkelse
Ulven, Pål Christian Eggen, gjør seg lekker for geitemor, Ingrid Bergstrøm.
Foto: GT NergaardTyra Tønnesen har regien og har skrevet manus sammen med Ragnar Olsen. De har ganske fiffig lagt inn litt Skjønnhet og udyr-tema og forklarer ulvens aggresjon med hans erotiske forhold til geita, og det ender i avvisning og krenkelse.
Men happy end blir det, og frieriet lykkes.
Mimikk
Det beste med oppsetningen er det gjennomførte dyreuniverset i kostymer, make up, vittig tekst, mimikk og bevegelser.
Her er et mylder av gode karakteriseringer. Hønene vagger med hodet, eselet stamper med foten, og ulven sniker seg rundt sammen med sauer og griser, gaupe og flere til.
Gjennomkoreografert
Jonas Digeruds koreografi byr ikke så meget på store dansenumre som på en gjennomkoreografert kroppsbruk så vi tas tas rett inn i dyrehagen.
Dyreverdenen er så gjennomført at til og med Åsmund Flatens velspillende seksmannsorkester er en bjørneflokk.
Popopera
Martnan i Hakkebakkeskogen
Foto: GT NergaardPå tross av tittelen domineres ikke musikken av rock. Det er så mye musikk og så lite prat at forestillingen nærmest er en popopera.
Det er langt mellom de virkelig melodiøse sangene, og de viktigste er ulvens ragtimeinspirerte gjennomgangsmelodi og geitemors innsmigrende mamma-vals, sunget fint, men litt hardt av en sjarmerende Ingrid Bergstrøm.
Mye klaver
Musikken er fra filmen og vitner av og til om at den ene av de to komponistene, Popa, har røtter i rumensk folkemusikk. Det musikalske er på plass hele tiden med brukbar sangbruk, særlig allsidig hos hovedrolleinnhaveren Pål Christian Eggen.
Men det er et savn at orkesterarrangementene er så klaverdominert og mangler farger og variasjon. Da blir det mye likt i lydbildet.
Langsomt
Forestillingen er ujevn i tempo. Av og til går det veldig langsomt selv om de løper og løper, og flere scener kunne vært strammet inn.
Vi står antakelig foran en ny blomstring for denne historien siden Tønnesenversjonen vissstnok også er på vei til Nationaltheatret.
