NRK Klassisk 6. august kl. 19.00-24.00
(Hør også intervju med Stefan Herheim etter første akt, ca. 20.30.)
Mest berømt er vel den harmoniske oppbygningen i operaen, med de følelsesladete, nølende akkordene som åpner forspillet - ambivalente og dissonerende. Og dissonansene oppløses ikke til en konsonans, men til en ny dissonans. Hele operaen er en langsom og lengselsfylt reise mot den endelige oppløsning av disse spenningsfylte harmoniene. Men like bemerkelsesverdig er den rolige men ubønnhørlige handlingen om to unge som drives i døden av en ulykksalig og ubønnhørlig kjærlighet.
Oppsetningen i Bayreuth er av en ganske annen type enn Stefan Herheim viste oss med Parsifal. Christoph Marthaler er en berømt og anerkjent teaterregissør fra Sveits, som liker stillstand og ro, og den fysiske spenningen mellom mennesker som ikke klarer å nå hverandre. Mange, har opplevd problemer med forestillingen fra 2005: I en opera der det nesten ikke finnes ytre handling, kan man ha behov for en viss antydning av dynamikk mellom sangerne, en bevegelse som hjelper musikken i sin langsomme utfoldelse. Men Marthaler vil ikke dette. I grelle interiører i en nesten surrealistisk østblokksetting anno 1960, beveger skikkelsene seg statisk og kaldt. Det står ikke helt stille, men bevegelsene skjer ofte i en uventet retning - Tristan og Isolde beveger seg i den store duetten i andre akt, fra hverandre, forbi hverandre, og rundt på scenen i nesten rastløs utilfredsstillelse. Som for å gni inn umuligheten av slike følelser i en totalitær stat. I siste akt dør Tristan alene på gulvet, mens Isolde fremfører den berømte sluttscenen i hans seng - også alene - mens de andre tilstedeværende stilles opp med ansiktet mot veggen. Poetisk og symbolsk, men svært, svært stillestående.
På radio trenger ingen å bekymre seg over dette, og på flere måter er Tristan og Isolde uansett den ultimate radioopera. For her lar Wagner mer enn noensinne følelsene utspille seg i musikken. Orkesteret frembringer de mest magiske lyder som skal fylle og manipulere lytterens sjel til lengselens ytterste grenser. Nuvel - om du klarer å bli med så langt eller ikke, er det likevel fantastisk musikk. Årets sangere i Bayreuth gjør en flott innsats. Svenske Irène Theorin var dessverre forkjølet og noe indisponert men gjorde likevel en imponerende innsats. Robert Dean Smith var ikke den mest kraftfulle Tristan, men desto mer lyrisk og innsmigrende vemodig i klangen. Mens Jukka Rasilainen som Kurwenal kanskje var den mest positive overraskelsen, med flott stemme og en imponerende scenebeherskelse stjal han nesten showet i siste akt. Og dirigent Peter Schneider har full kontroll på Wagners gigantiske klangpalett og de brede tempoene.
Richard Wagner (1813-1883): Tristan und Isolde,
opera (handling) i tre akter
Regi: Christoph Marthaler
Tristan: Robert Dean Smith, tenor
Kong Marke: Robert Holl, bass
Isolde: Irène Theorin, sopran
Kurwenal: Jukka Rasilainen, baryton
Melot: Ralf Lukas, tenor
Brangäne: Michelle Breedt, sopran
En ung sjømann: Clemens Bieber, tenor
En hyrde: Arnold Bezuyen, tenor
Styrmannen: Martin Snell, baryton
Bayreuth Festspillorkester og kor
Dirigent: Peter Schneider
Handlingen: (Her finner du en )
Første akt:
Isolde er sammen med kammerpiken Brangäne innkvartert i Tristans skip på vei til Cornwall. Hun skal gifte seg med Kong Marke, men er ikke spesielt glad for tanken. En ung sjømann synger om en “vill irsk jomfru”, og Isolde oppfatter dette som at han gjør narr av henne. I et raseriutbrutt, ønsker hun at havet skal reise seg og svelge skipet med alle om bord. Hennes sinne er spesielt rettet mot Tristan, ridderen som har ansvaret for å bringe ham til Marke, og hun sender Brangäne for å hente Tristan. Men Tristan avslår anmodningen og hevder at hans plass er ved roret. Hans væpner Kurwenal er enda bryskere og minner Brangäne om at Isoldes tidligere forlovede, Morold, ble drept av Tristan.
Brangäne bringer budskapet tilbake til Isolde. Isolde beretter nå den sørgelige historien, etter Morolds død, om den fremmede Tantris som ble brakt til henne. Tantris var blitt funnet dødelig såret i en båt, og Isolde brukte sine helende krefter til å bringe hans helse tilbake. Mens han ble bedre oppdaget hun at han faktisk var Tristan, hennes elskedes morder. Hun forsøkte å drepe ham med hans eget sverd mens han lå hjelpeløs foran henne. Tristan kastet ikke et blikk på sverdet, men stirret henne rett i øynene. Hans blikk trengte seg inn i hennes hjerte og hun var ikke i stand til å drepe ham. Tristan fikk reise, men vendte senere tilbake med hensikt å gifte Isolde med hans onkel, Kong Marke. Stadig like rasende over Tristans forræderi, foreslår Isolde nå at han drikker til forsoning med henne, og finner frem en flaske fra sitt medisinskrin. Brangäne blir rystet når hun ser at det er en dødelig gift.
Kurwenal viser seg for damene og forteller at Tristan har gått med på å møte Isolde likevel. Når ridderen komme forteller Isolde ham at hun vet at det var han som var Tantris, og at han skylder henne sitt liv. Hun rekker ham et beger, og han drikker av det enda han forstår hva slags dråper som er i vinen. Isolde river det fra hånden hans og tømmer i seg de siste dråpene. I dette øyeblikk, når begge tror de er i ferd med å dø, faller de i hverandres armer og erklærer sin kjærlighet for hverandre. Brangäne har blandet kjærlighetsdråper i begeret istedenfor gift. Skipet nærmer seg land, og Kurwenal annonserer at Kong Marke snart kommer om bord. Brangäne, som innser hva hennes gjerning vil medføre, minner fortvilet de elskende om hvor de befinner seg.
Andre akt:
Kong Marke forlater sin borg med sitt jaktfølge, og lar dermed Isolde og Brangäne være alene tilbake i slottets mørke forgård. Isolde lytter på jakthornene, og venter utålmodig på at de skal komme langt nok unna, så hun kan slukke fakkelen – det avtalte signalet for at Tristan skal komme til henne. Brangäne advarer Isolde om at Melot, en av Kong Markes væpnere har sett de forelskede blikkene mellom Tristan og Isolde, og at han mistenker en lidenskap. Men Isolde tror imidlertid at Melot er Tristans mest trofaste venn, og i et anfall av hysterisk lengsel slukker hun flammene. Brangäne trekker seg tilbake for å holde vakt idet Tristan dukker opp.
De elskende er endelig alene og fri fra hofflivets stramme tøyler, og nå erklærer de sine følelser for hverandre. De filosoferer over dagslyset, som holder dem fra hverandre, og mørket, som lar dem møtes og slippe fri sin kjærlighet, og de lengter etter den evige natt, da intet lenger kan skille dem. Brangäne roper fra tårnet at det begynner å lysne og at Kong Marke nærmer seg, men ingenting trenger igjennom de elskendes transeaktige drømmetilstand. I det solen bryter horisonten, fører Melot Kongen og hans følge inn i borggården og finner Tristan og Isolde i hverandres armer. Kongen er knust, ikke bare fordi hans nevø og adopterte sønn har forrådt ham, men fordi også han selv har begynt å nære følelser for Isolde.
Tristan spør Isolde om hun vil bli med ham inn i natten. Hun lover dette, og han kysser henne på pannen. Da blir trekker Melot sverdet for å hevne sin konges ære. Tristan kjemper først imot, men lar så sitt eget sverd falle, så Melot har fri bane til et dødelig sår.
Tredje akt:
Kurwenal har brakt Tristan hjem til sin egen borg Kareol i Bretagne. En hyrde spiller en sørgmodig melodi, og spør om Tristan er våken. Kurwenal svarer at kun Isoldes ankomst kan redde Tristan. Hyrden tilbyr seg å holde vakt og lover å spille en munter melodi hvis han får se et skip legge til land. Tristan våkner og beklager sin skjebne – å nok en gang måtte oppholde seg i dagslysets svikefulle rike, igjen drevet av uutslukkelig lengsel. Hans smerter dempes når Kurwenal forteller at Isolde er på vei. Oppildnet av glede spør han om hennes skip er i sikte, men får bare hyrdens triste melodi til svar.
Tristan faller sammen, og minnes at melodien er den samme som ble spilt ved både hans far og hans mors begravelser. Igjen begynner han i delirium å forbanne sine lengsler og den skjebnesvangre kjærlighetsdrikken, til han kollapser av utmattelse. Mens han er bevisstløs høres hyrdens muntre melodi som varsler at Isoldes skip er ankommet. Kurwenal løper for å møte henne, Tristan våkner til, men i sin opphisselse river han opp sin bandasje, og såret åpnes på nytt. Isolde stormer inn og fanger Tristan i sine armer, mens hans livskraft ebber raskt ut, og han dør med Isoldes navn på sine lepper.
Isolde synker sammen ved den døde Tristan og besvimer, da hyrden varsler ankomsten av et annet skip. Kurwenal ser at Melot, Marke og Brangäne nærmer seg, og i et forsøk på å hevne Tristan, angriper han Melot, men kampen ender med at begge dør. Marke og Brangäne kommer endelig frem til Tristan og Isolde. Kongen, som sørger over liket av sin sanneste venn, forteller at han har fått høre om Brangänes kjærlighetsdrikk, og at han ikke er kommet for å skille de elskende, men for å forene dem. Isolde oppfatter ingenting, men reiser seg likevel i transe. Nå skildrer hun sin fryd over å skulle følge sin elskede inn i den evige natt, der de aldri skal skilles. Til sist synker hun igjen sammen ved Tristan, nå død av sorg, og den dypt sørgende Kong Marke velsigner de to unge likene ved sine føtter.
