Richard Wagner: Siegfried

NRK Klassisk 17. september kl. 19.00

Richard Wagner (1813-1883): Siegfried, andre dag av 'Der Ring des Nibelungen', i tre akter

• Siegfried: Christian Franz, tenor
• Mime: Michael Roider, tenor
• Wanderer (Wotan): Alan Titus, bassbaryton
• Alberich: Hartmut Welker, bassbaryton
• Fafner: Walter Fink, bass
• Erda: Cornelia Kallisch, alt
• Brünnhilde: Evelyn Herlitzius, sopran
• Skogsfuglen: Gabi Gál, sopran

Ungarsk Radiosymfoniorkester
Ádám Fischer, dirigent
Fra Bartók-salen, Kunstpalasset i Budapest 7. juni 2008

Fafner, kjempen som under Nibelungringens forbannelse drepte sin bror Fasolt (i Rhingullet) har ved hjelp Tarnhelm skapt seg om til en drage og ligger og vokter på skatten sin i en hule dypt inne i skogen. Dvergen Alberich, som opprinnelig tok gullet fra rhindøtrene og smidde den mektige Ringen, er på jakt etter det. Sjefsguden Wotan ønsker også å få tak i Ringen – ikke så mye får å få makten den gir, som for å hindre at Alberich får den. Dessuten har Erda advart Wotan om at hans plan om å få Ringen tilbake vil føre til gudenes fall (Ragnarok). Siegfried, avkommet til tvillingene Siegmund og Sieglinde, blir oppdratt i skogen av Mime, broren til Alberich, som dermed har overtatt Wotans plan for å få Ringen tilbake: Siegfried var helten som skulle gjøre det, men Wotan kan ikke la det skje (det har Erda forklart), men Alberich kan bruke Siegfried, og den unge helten blir oppdratt nettopp for å kunne beseire dragen og få tilbake skattene.

Første akt

Mime står i smia i sin hule i skogen og forsøker å smi et nytt, solid sverd. Skal Siegfried klare å drepe dragen Fafner må han ha et skikkelig blad, men unggutten har splintret hvert eneste sverd Mime har smidd. Siegfried kommer inn fra skogen. Han har fanget en stor bjørn som han leier i et tau, og skremmer Mime med. Når Mime har roet seg ned, spør Siegfried om sitt opphav, og hvordan han ble til. Mime forklarer ham at han tok vare på Sieglinde, guttens mor, som døde i barsel. Så viser han Siegfried splintene av sverdet Notung, som hans far kjempet med til Wotan ødela sverdet. Siegfried befaler dvergen å reparere sverdet, før han går sin vei.

Dette gjør ikke Mime i godt humør, for han skjønner at å smi dette sverdet er utenfor hans evner. Brått dukker det opp en gammel mann ved hulen. Mime spør hvem han er, og han sier at han blir kalt Vandreren (Der Wanderer), men vi vet at dette er Wotan som forsøker å følge opp planen sin. Mime vil helst være i fred og synes fyren er nokså påtrengende, og mest for å bli kvitt ham, går han med på en spørrelek Vandreren utfordrer ham til. Han vedder hodet sitt på at Mime ikke klarer å sette ham fast med tre gåter. Mime prøver å finne på noe utspekulert, og spør hvem det er som oppholder seg henholdsvis under jorden, på overflaten og oppe i høydene blant skyene. Wotan klarer dette lett – nibelungdvergene bor i Nibelheim, kjempene bor i Riesenheim, og gudene bor i Valhall. Så tvinger han Mime til å sette sitt hode på spill for Vandrerens gåter: Hvilken ætt var det guden Wotan var slem mot, og likevel elsket høyest av alle? Og Mime kan såpass om gudene: Wälsungene Siegmund og Sieglinde, og deres avspring Siegfried som er det sterkeste skudd på Wälseungenes stamme. Men hvilket sverd er det Siegfried trenger for å slå dragen Fafner? Og Mime vet jo det (han forsøker jo å smi det selv).

Men det siste spørsmålet blir vanskeligere: Hvem skal spleise splintene av sverdet Notung? Mime blir satt ut av dette, og vet ikke hva han skal svare, men Wotan kommer dvergen til unnsetning slik at han kan beholde hodet: Kun den som ikke kjenner frykt kan smi Notung. Wotan går sin vei, og trøster Mime med at han ikke kommer til å miste sitt hode – ennå…

Siegfried kommer igjen og blir irritert på Mime som ikke har kommet lenger med sverdet. Da vet Mime hvem det er som ikke kjenner frykt: Den bråkjekke guttungen han prøver å oppdra. Han har jo ikke lært ham noe om frykt. Siegfried blir selvfølgelig nysgjerrig på hva denne frykten er for noe, og Mime lover å vise ham det ved å bringe ham til dragen Fafner. Siden mime ikke klarte å smi Notung, prøver han selv – og lykkes – ved å rive det i småbiter, smelte disse, og smi det på helt nytt. Mime tenker videre på hodet sitt, og skjønner at etter dragen kommer guttungen til å bruke sverdet på ham, så han planlegger å dope Siegfried med en trylledrikk etter dragedrepedåden, og så stikke sitt sverd i gutten.

Andre akt:

I forspillet høres både dragens knurring (på tuba) og ekkoet av Alberichs forbannelse over Ringen. Vandreren dukker opp ved inngangen til den sovende Fafners hule, der Alberich holder vakt. De gamle fiendene kjenner hverandre straks igjen. Alberich skryter av hvordan han kommer til å herske over verden straks han får Ringen tilbake. Wotan forteller rolig at han ikke har til hensikt å gjenerobre Ringen, og til Alberichs overraskelse vekker han dragen og forteller ham at en uredd helt er på vei for å utfordre ham til kamp. Alberich skyter inn at Fafner i stedet kan gi ham Ringen, og dermed spare livet. Fafner føler seg ikke truet av noen og ber om å få være i fred så han kan sove videre.

Ved soloppgang kommer Mime og Siegfried frem til dragehulen. Mime bestemmer seg for å trekke seg litt unna mens guttungen møter udyret. Mens Siegfried venter på at dragen skal våkne, får han høre en skogsfugl. Han forsøker å bli venner med den, og etterlikner sangen dens først med en rørfløyte (som ikke låter så bra) og deretter med hornet sitt (med betydelig større hell). Hornet vekker også dragen, som gretten kommer ut for å jage vekk (eller spise opp) den støyende jyplingen. Men Siegfried er tøffere enn ventet og etter en kort kamp får Fafner Notung stukket midt i hjertet.

I sin siste levende stund ønsker Fafner vite hvem det er som har beseiret ham, og når Siegfried sier navnet sitt, svarer Fafner på sitt siste åndedrag at gutten må være på vakt mot forræderi. Når han trekker sverdet sitt ut av dragens lik, kjenner Siegfried at drageblodet svir på fingrene. Instinktivt stikker han såret i munnen for å lindre smerten, og med en gang leppene hans berører blodet merker han at han kan forstå hva fuglen synger. Han hører nøye etter, og på fuglens oppfordring finner han Ringen og Tarnhelm blant Fafners skatter.

Mime viser seg igjen og Siegfried klager over at han ennå ikke har forstått hva frykt er. Mime tilbyr helten noe å drikke, men drageblodet har også gjort Siegfried i sand til å lese dvergens mørke baktanker. Dermed slår han Mime i hjel, kaster liket inn i Fafners skattehule, og tetter igjen åpningen med kadaveret etter dragen selv. Nå synger skogsfuglen om en kvinne som ligger på en klippe omgitt av magisk ild. Og Siegfried, som ikke vet hva en kvinne er, lurer på om han kan lære frykt fra henne, og legger i vei mot fjellene.

Tredje akt

Vandreren dukker opp på veien mot Brünhildes klippe og påkaller Erda. Jordmoderen er forvirret og ute av stand til å gi råd. Wotan forteller henne at han ikke lenger frykter gudenes undergang, men at han ser frem til det. Hans arv skal overlates til wälsungen Siegfried, som ennå ikke kjenner ham, og han og Erdas datter, Brünhilde, vil utføre den dåd som skal frelse verden.

Etter at Erda har sunket ned i jorden, viser Siegfried seg på veien. Vandreren begynner å utspørre den unge helten. Men Siegfried kjenner ikke igjen sin bestefar, og svarer ham uforskammet. Han begynner å gå mot Brünhildes klippe, men Vandreren sperrer veien. Da splintrer Siegfried Wotans spyd med ett slag med Notung. Wotan samler rolig opp bruddstykkene og går sin vei.

Siegfried trer inn i ringen av ugjennomtrengelig ild og står nå på klippen ved den sovende Brünhilde. Først tror han at den brynjekledte skikkelsen er en mann, men når han fjerner panserbekledningen, ser han at dette ikke stemmer helt. Han vet ikke hva man skal gjøre med en kvinne, og opplever frykt for første gang i sitt liv. I desperasjon kysser han kvinnen, og vekker dermed valkyrien fra sin magiske søvn. Brünhilde er først nølende, men blir snart overveldet av kjærlighet for Siegfried, og avsverger gudenes verden. Dermed er hun nå fullstendig menneske og sammen hyller de solen, lyset og den strålende kjærligheten.