NRK Meny
Normal

Reisen til Lucy

Jeg våknet fortumlet, men visste umiddelbart at jeg nå var i USA.

Landevei i North Dakota
Foto: Rolf Blauert

Avsenderen for dette postkortet er Aaslaug Bolstad fra Hamar.

Alt gjorde meg ør og forvirret, jeg var trett, men forstod samtidig at vi måtte stå opp.

Hvordan så det ut der vi var? Vi var ankommet med fly i den mørke kvelden, og nå var vi i Minot på hotell. Jeg rakk ikke å kjenne på følelser og spenning akkurat nå, vi måtte komme oss opp og ned for å spise frokost. Vi var for første gang på dette kontinentet, Marit og jeg.

Amerikansk høstdag

Kaffen og den enkle frokosten fikk meg mer klartenkt og jeg kjente meg nervøs for alt det ukjente. Hvordan skulle vi få leid oss bil, at jeg ikke ordnet det før vi reiste. Tankene tumlet i hodet og jeg følte meg alt annet enn komfortabel med situasjonen.

Omsider kom vi til resepsjonen, betalte for noen timers søvn, og fikk se at ute var høstdagen klar og solfylt. Damen i resepsjonen var hyggelig og hjelpsom. Vi takket ja til å få kjøre med noen fra hotellet til et leiebilfirma.

Bare kort tid senere var vi på veien, nølende overfor en fremmed bil, men ikke minst over trafikken og hvilken retning vi skulle ta. Snart åpnet det flate landskapet seg da vi forlot byen Minot, Nord Dakota ventet oss. Med ett kjente jeg den sitrende følelsen over alt som lå foran oss. Spenningen var stor, det ukjente enda større. Min niese Marit tok hånd om kartet, og jeg klarte endelig å slappe av litt. Vi skulle finne Lucy, tenk i dag skulle det skje.

Lang reise

Vi var fortsatt begge trette etter reisen, så det ble sagt lite mellom oss, men stadig var det nye ting å se, å kommentere og å ta innover seg. Hvor lang tid ville det ta før vi var fremme? Hvordan ville det egentlig bli dette møtet? Jeg tenkte at jeg er mer spent enn Marit. For henne er Lucy fortsatt et ukjent menneske.

For meg var hun kjent gjennom telefon, noen brev og historiene min mor hadde fortalt. Alle årene, hvorfor hadde jeg ikke dratt før? Selvsagt visste jeg det, min sykdom og økonomi hadde gjort det umulig. Men nå, nå måtte det bli hvis jeg noen gang skulle dra.

Lucy begynte å dra på årene, og helsa hadde vært dårlig i mange år. Så langt vi visste, var hun der i Alamo. I huset sitt sammen med Henry. Hvor kunne vi finne noe å spise? Vi så bare endeløse åkrer, veien gikk rett frem og vi lo av hvor svært alt var. Den brede motorveien, de store farmene og bare sjelden kom vi til et stedsnavn hvor det virket som det bodde mennesker. Jeg kjente en ensomhetsfølelse, hvordan var det å bo her?

Gammel idé

Så kjørte vi innom en bensinstasjon, og oppdaget at der fikk vi det vi trengte av mat. Vi brukte ikke lang tid på pausen, vi måtte haste videre. Miles etter miles, vi forsøkte å etterligne Jahn Teigen, men det passet dårlig. Hvor lang tid ville vi egentlig bruke? Ingen av oss visste helt dette med miles, kartet var bra og vi så at vi kom nærmere.

”Vi skal bo på hotell, vi ønsker ikke å være til bryderi for dere. Men vi ønsker å få besøke dere, være sammen med, og bli kjent med dere. Men vi synes det er best slik, så vi tar inn på motell i Williston.”

Jeg hadde skrevet dette i brevet i sommer da ideen ble unnfanget og Marit sa ja til å bli mitt reisefølge. Det var i juli, og ikke lenge etterpå kom det telefon om at vi var velkomne, og at Lucy og Henry begge gledet seg på besøk fra Norge.

Septemberdagen begynte å bli grå, tunge skyer på himmelen gav tegn om regn, og lengden på dagen var blitt kortere. Endelig var vi i byen Williston, den var oversiktelig og vi fant snart et motell. Vi sjekket inn, kledde oss om litt, men det hastet. On the road again, Marit med kart og jeg bak rattet. Det kriblet i maven med tanken på at vi var så nære, og de første regnbygene hadde gjort landskapet over prærien tungt og mer uoversiktelig, men snart begynte vi å nærme oss Alamo.

En urovekkende beskjed

Der skulle det bo ca 40 mennesker, mange hadde flyttet derfra, hadde vi lest et sted. ”Dere ser huset vårt fra veien”, hadde Henry forklart på telefonen, og jeg trodde jeg ville gjenkjenne det fra bilder min mor hadde fått.

Plutselig var vi der. Jeg svingte inn foran huset, og tenkte at vi endelig var fremme. Stille, nesten andektige, ble vi sittende og se ut. Det var stille, stille. Ingen mennesker å se, ingen Lucy eller Henry som kom ut og tok i mot oss.

Det knøt seg i magen min. Jeg tenkte på damen i store kjøpesenteret vi hadde vært innom i Minot. Hun som det viste seg tilfeldigvis var fra Williston, og som hadde vokst opp her i Alamo. Hun hadde sagt at Lucy var syk, men så ville hun plutselig ikke si mer da hun forstod at jeg var ukjent med at det var noe spesielt. Jeg tenkte høyt.

- Tenk om det var slik som hun sa, tenk om Lucy er på sykehus?

Marit var stille, sa ikke noe. Vi satt der og tenkte kanskje det samme, har vi reist forgjeves? Brått gikk døren opp, Henry kom ut av huset, og med sine polioskader tok han seg sakte frem mot garasjeporten, den ene av dem.

Varm velkomst

Han snudde seg mot oss mens han med portåpner lot den ene porten gli opp, han gjorde et tegn til at vi skulle kjøre inn der. Men jeg gikk ut av bilen og mot ham, da ser jeg den gamle mannens tårer på kinnet, og at han kjemper med gråten. Vi møtes til et varmt håndtrykk og en klem, jeg forsøker å spøke litt. Han lysner opp i et stort smil, og jeg kjenner at vi to er på bølgelengde.

Bilen blir plassert i garasjen, men Lucy, hvor er hun? Henry ønsket oss velkommen inn, hun er inne, var hans svar. Hjertet banket hardt, og spenningen var så stor at jeg nesten skalv, jeg måtte finne henne. Huset var ikke stort, men det føltes langt å gå, for inne på stuen satt hun.

Der ventet den gamle kvinnen, men hun orket ikke reise seg. Hennes varme, arbeidslitte hender møtte mine, og jeg så med ett at hun også var sterkt rørt. En varm omfavnelse, og jeg hadde funnet Lucy. Min mors kusine satt nå rett foran meg, og tårene rant på oss begge. Endelig hadde min store drøm gått i oppfyllelse. Stemningen løste seg snart, og etter hvert forstod vi at belastningen med å skulle få besøk av slekt fra Norge, hadde vært for stor følelsesmessig i tillegg til hennes helsesituasjon og alder.

To herlige uker

Hun måttet vente der inne i sofaen. Ansiktet foran meg var preget av hardt arbeid og et liv i åttito år, men likheten med min mor var slående. Det ble god stemning, til tross for lenge upraktisert språk. Vi fant hverandre fort, og gjestfriheten var stor. Da kvelden begynte å bli sen, måtte vi bryte opp for å komme tilbake til motellet. Men da ble den snille Lucy brått brysk, reise derfra? Vi skulle bo der. Men vi måtte jo dra, all bagasje var på motellet.

Da vi dro fra huset i Alamo, var det med løfte om å komme tilbake neste dag og ha all bagasje med. Vi skulle bo der i huset så lenge besøket varte, men stod selvsagt fritt til å komme og gå når vi ville.

I to fantasiske uker opplevde jeg at drømmen gikk i oppfyllelse, jeg fant Lucy og fikk oppleve henne, Henry og mange andre. For Lucy ble det også en ny tidsregning, for aldri før hadde noen fra hennes egen familie kommet fra Norge for å besøke henne. Senere ble kontakten tett, og båndene sterkere. Vi måtte reise tilbake allerede året etter i 2000.

Lucy er fremdeles der, hun skal fylle 90 dette året. Jeg tror hun venter på at vi kommer snart. Og det gjør vi kanskje.