NRK Meny
Normal

Redningen

Det ble noen nervepirrende sekunder fra vi hoppet av skinnegangen og toget passerte, til jeg hørte at bremsene gikk på.

Jernbaneskinner

Hva ville skje da toget kom rundt svingen?

Foto: Åserud, Lise / SCANPIX

Dette postkortet har avsender Ola Hovstad fra Steinkjer.

Hør: Ola Hofstad forteller sin historie i Norgesglasset

Jeg er en politimann på 53 år og jobber ved operasjonssentralen hos politimesteren i Nord-Trøndelag. Dette er en nokså utrolig historie som fant sted like sør for Steinkjer 10. mars 1997.

Trimtur langs Beistadfjorden

Klokka var omkring 16 på ettermiddagen, nevnte dato, da jeg bestemte meg for å ta en trimtur sørover E6 på sykkel. Været var helt topp og det så ut til å bli en fin tur. E6 går langs med Beitstadfjorden sørover.

Etter å ha syklet en liten kilometer oppdaget jeg at det var noen rare bølger på sjøen til tross for at det var helt vindstille. Like etterpå fikk jeg forklaring på hva det skyldtes.

Plutselig så jeg et nokså stort leirras som pågikk. Store masser av leire raste ut i sjøen, samt nordlandsbanen og et par hytter. Jeg så at massene under jernbanen raste ut og at jernbaneskinnene ble hengende i luften omkring 100 meter bortover. Jeg ble straks redd for hva som ville skje hvis det nå kom et tog. Jeg stanset trafikken i håp om å få låne en mobiltelefon, slik at jeg fikk varslet om raset. Ingen kontakt var å få. Det viste seg senere at alle kabler på kommunikasjon fra Steinkjer og sørover ble revet av i raset.

Ingen tid å miste

Jeg kastet meg inn i en bil og nærmest beordret sjåføren til å kjøre meg til nærmeste hus sørover. Jeg satt på omkring 600 meter, sprang ut av bilen og inn i nærmeste bolighus. Hadde ikke tid til å ringe på, men styrtet inn i huset og sa at jeg måtte få låne telefonen.

Det var ingen tid å miste så her måtte det handles raskt.

Etter å ha ringt til politiet, min arbeidsplass, og orientert om hva som hadde skjedd, styrtet jeg ut og løp nedover mot jernbanen. Like etter at jeg kom ut av huset hørte jeg at det kom tog sørfra. Jeg hadde omtrent 100 meter ned til jernbanen. Jeg løp inn på skinnegangen i det jeg fikk øye på toget noen hundre meter lengre sør.

Jeg ropte på en eldre kar like ved for å få også ham opp på skinnegangen i håp om å få stanset toget. Jeg tenkte at det var større sjanse for å bli tatt seriøst hvis vi var to. Vi stod på og ved skinnegangen, og viftet til lokførerne så lenge vi turte, før vi måtte hoppe til side.

Nervepirrende sekunder

Det ble noen nervepirrende sekunder fra vi hoppet av skinnegangen og toget passerte, til jeg hørte at bremsene gikk på. En utrolig lettelse. Skinnegangen gikk i en lang, lang høyresving inn mot raset der skinnene hang i luften. Togreisen kunne ha endt med katastrofe.

Toget var et nokså langt godstog med to lokførere i loket. Lasten var alt fra nye biler til kjemikalier og jernskrot. Toget var flere hundre meter langt.

Jeg løp langs toget med en utrolig spenning i kroppen, hadde toget klart å stanse før raset? På grunn av denne lange høyresvingen klarte jeg ikke å se fronten på togsettet før jeg hadde løpt ganske lenge.

Jeg ble utrolig lettet da jeg kom så langt at jeg fikk se at loket stod stille omtrent 40 meter fra raskanten. Jeg løp frem til loket og fikk da se at lokførerne allerede hadde kommet seg ut. Da fikk jeg en utrolig utladning og takket begge to i hånda for at de tok meg alvorlig.

Et voldsomt mediepress

Det hadde blitt et utrolig åsted om hele godstoget hadde gått ut i raset. Det verste hadde jo vært for de to lokførerne, som sannsynligvis hadde blitt med i avgrunnen.

Etter at det meste hadde roet seg opplevde jeg noen timer med et voldsomt mediepress. Alle skulle ha en bit av meg. Det var nokså slitsomt. Men jeg må si at jeg hadde en utrolig glede i kroppen etter å ha lyktes med denne saken.

Dette er en historie jeg koser meg med i ny og ne. Det er jo en helt fantastisk historie som understreker dette med tilfeldigheter. Jeg pleide egentlig aldri å dra ut på trimtur så tidlig på ettermiddagen. Og aldri på sykkel! Det var den dagen!