NRK Meny
Normal

Massiv flom av utsagn

En nytt norsk verk med saksofonsolister og en amerikansk rapper preget Oslofilharmoniens Ultimakonsert. De kom med en massiv rekke hyperenergiske utsagn. Men meningen av av det som ble sagt druknet i flommen.

Slampoeten Saul Williams rappet med Oslofilharmonien.

Slampoeten Saul Williams rappet med Oslofilharmonien

Foto: Thomas Christensen

Det er alltid en viss forventning knyttet til et nytt verk fra den produktive og markante norske komponisten Olav Anton Thommesen. Ingen kan beskylde ham for å gå stille i dørene. I verket Tuba Mirum, som Oslofilharmonien bestilte til årets Ultimakonsert, lå det an til dunder og brak allerede med hentydning til apokalyptiske gnostiske skrifter, samt undertittelen: "En pre-atomisk alarm for saxofonkvartett og stort orkester". Les mer om Ultimafestivalen her.

Spastisk energi

NoXaS saksofonkvartett.

NoXaS saksofonkvartett urfremførte Thommesens verk.

Foto: Presse

Sjelden har jeg hørt en lignende massiv klang fra et symfoniorkester. Over hundre musikere jobbet vilt energisk med materialet, som begynte med en skingrende diskantlignende alarm, og jobbet seg deretter bokstavelig talt oppover og nedover i registrene med større og mindre grad av friksjon. Problemet var at den fysiske opplevelsen av Thommesens apokalyptiske supersoniske reise uteble. Jeg ble ikke skremt av dommedagsvarslene. Til det kom utsagnene for tett, og de klanglige virkningene rakk ikke å sette avtrykk i rommet. Dermed ble flommen av energi spastisk og unyansert. Glimtet av lys og forsoning i den korallingende slutten ble derfor ikke så sterk som den kunne ha blitt. For den var riktig fin, og da kom også de delvis overkjørte saksofonsolistene bedre til sin rett. Flere norske verk på Ultimafestivalen. Les anmeldelse her

Rapper med orkester på slep

Slam-poeten og rapperen Saul Williams har tidligere besøkt Øya og Oslo Live. Nå var han solist på hjemmebanen til Nordens fremste symfoniorkester. Noen synes kanskje at det er som det hør og bør når det er annerledeskonsert - Ultimakonsert. Helt sikkert var det at den berømte rapperen og hans medaktører fra det norsk/internasjonale rapmiljøet i Oslo trakk et helt nytt og usedvanlig entusiastisk publikum inn i Oslo Konserthus. Det var gøy å oppleve en så direkte respons fra salen når den sjarmerende good guy-rapperen fikk inn en tydelig punchline.

Video: Saul Williams øver med Oslo Rap Chorus.

Men det ble for langt mellom dem i den monotone ordflommen. Både rappe-ungdommene og orkesteret var av komponisten Thomas Kessler lagt flatt til et fislete lydteppe rundt den karismatiske taleren. Utilgivelig og unødvendig. Den voldsomme energien i slam-poesien kunne ha blitt utfordret mye tøffere av omgivelsene - først da hadde dette blitt et skikkelig møte mellom rap og symfoni.

Vakkert Nordheim-øyeblikk

Det som festet seg best var anslaget, hvor Arne Nordheims gravskriftsmusikk Epitaffio ble stående og dirre av intensitet i rommet, de få minuttene verket varer. Her er det snakk om kosmiske utbrudd og ensomme etterklanger som må treffe eksakt i øyeblikket. Dialogen mellom magnetbånd og orkesteret fungerte utmerket, mye på grunn av god og tydelig dramaturgi fra kveldens dyktige dirigent Jonathan Stockhammer.

Ultima på rett spor

Lars Petter Hagen

Ultimas kunstneriske leder Lars Petter Hagen.

Foto: Sveinn Fannar Johannsson

Årets Ultimafestival nærmer seg slutten, og har ved siden av institusjonssamarbeidet som med Oslofilharmonien gått videre i å utvide samtidsmusikkbegrepet med sykkelhjulteater, Askepott-standup, folkemusikk og en dekonstruert åpningskonsert. Dette er helt som det bør være. Med slike eksperimentelle opplevelser får Ultima oss til å åpne opp sanseapparatet på nye måter. Slik skiller festivalen seg helt riktig ut i flommen av tradisjonelle konserter som tilbys resten av året. Lars Petter Hagens programprofil er derfor riktig vei å gå for den nye ledelsen som nå tar over.