Avsender for dette postkortet er Inge Grimen, Bønes.
- Inge, kom inn her litt…
Mamma roper ut kjøkkenvinduet i det gule huset vårt.
- Ka e’ det, mamma?
Eg og Terje står i grusvegen utenfor og peser, etter et nylig kappløp. Med svette bomullskjorter stappet ned i grågrønne kortebukser av kaki,som rekker oss nesten opp under armene. To spinkle gutter som er barbert i nakken etter datidens mote. Terje er 6 år, litt mørkere i håret enn meg og ett år yngre. Terje er kameraten min.
Poteter til middag
Det er formiddag, tidlig på høsten og skolefri. Solen skinner og himmelen er blå, uten skyer.
- Kan du være snill å gå på butikken for meg Inge? hører eg mamma si.
- Me har ikkje poteter te middag i dag, Terje kan bli med deg.
Mamma har hvitt forkle med blonder, er 35 år, har naturlige rødbrune krøller og en voksende mage. Men lillebroren eg ønsker meg kommer først tre år seinere. Mamma maser mye, spesielt på meg.
Vi flyttet fra et lite småbruk i Ytre Sogn for 2 år siden, og bor nå i kolonihage på Slettebakken i østre del av Bergen.
Naturlig å tisse stående
Mamma har, i løpet av tre strevsomme år, med varierende hjelp fra pappa, greid å trykke ut tre unger. Eg er nummer to i rekken og er den som føler det er mest naturlig å tisse stående.
- Jammen eg og Terje skulle jo akkurat til å…
- Ver no grei gut Inge, så skal du få ein femtiøring for strevet.
Mamma er ganske sein til å legge av seg sognemålet, noe vi ungene på kort tid så effektivt blir mobbet til. Det er tidlig på sekstitallet og eg har en fetter som heter Malvin på 10 år som har glinsende svart lugg, fylt med noe han kaller Brylkrem.
Veien til butikken går langs et stort humpete gulgrønt jorde, opp en bratt asfaltert veg, forbi noen fargeløse lavblokker med slitte altaner.
- Kan’kje vi stoppe her og kvile oss litt Inge, peser Terje bak meg midt i bakken.
- Vi kjiter
Vi blir sittende en stund på en lav murkant mens vi med ryggen mot byen, klør av oss skurver på knærne.
- Kor ska vi hen då, Inge?
Terje har ikke helt fått med seg formålet med turen.
- Vi skal på butikken og kjøpe poteter.
- Men du fikk jo ikkje penger med, Inge.
- Vi kjiter det, sa eg.
Eg har nylig, etter mye strev og trusler om logoped, fått noenlunde tak på bokstaven r. Men har tidvise tilbakefall.
- Ka e’ kjite for nokke? Terje gir seg ikkje.
- Krrrite, sa eg, krrrite.
- Men ka e’ det for nokke?
Sulten etter turen
- Eg tror de skriver det opp i en bok, og så betaler pappa det seinere, når han får lønn … ska vi kappe opp til buss-skuret, Terje, kom an då, sistemann opp e’ itt jævholl. Skal eg bære posen litt, Inge?
Terje ser eg strever med å holde posen med poteter over asfalten. Eg lar han overta børen en stund i bakkene ned mot kolonihagen.
- Ka ska dokker ha til middag, Inge? Terje er blitt sulten etter turen.
- Eg e’ ikkje helt sikker, men vi skal i alle fall ha poteter, men, eh.. tror du vi gikk i rett butikk, Terje?
- Ka mener du, rett butikk?
Handelen i Sletten Senter hadde gått greit. Damen bak disken, som var midt i 40-årene, hadde brunt bløtt halvlangt hår, med store runde briller som balanserte på en spiss nese. Hun liknet litt på en gammel tante av mamma og fant kjapt potetene eg spurte etter. Hun puttet de opp i en stor brun pose, noterte i en blå bok, og spurte om navnet til pappa. Vi starter fornøyd på hjemturen.
Hvilken butikk?
På Slettebakken på den tiden var det to butikker som lå på hver sin side av vegen som gikk forbi lavblokkene. Det var Sletten Senter og J.H. Skadal. Da Terje og eg er på retur med poteter til mamma, begynner eg av en eller annen grunn å tvile på om vi har gått i riktig butikk.
- Eg tror det var hos Skadal’en vi skulle handlet, Terje, eg tror det var det mamma sa, og no får vi kjeft når vi kommer hem. Vi må opp igjen og…vi må kjøpe nye poteter, Terje.
- Men vi har jo poteter, Inge, og eg e’ så sulten, klager kameraten.
- Ka skal vi gjøre med den posen som vi har kjøpt då, hon damen vil sikkert ikkje ha potetene tilbake, hon skrev det jo ner i boken og greier. Terje argumenterer det han var god for..
- Jammen det var jo feil butikk, sier eg. Eg ser for meg mamma og det evinnelige maset. Hun forteller det sikkert og til pappa og då ble det kjeft å få der også, igjen.
Etter en kort tenkepause har eg svaret;
En hemmelighet
- Vi går opp igjen og kjiter nye poteter hos Skadal’en, Terje. Og så kaster vi bare de andre, feile potetene. Men då e’ det viktig at vi ikkje forteller det til nokken, sant Terje. Det må være en hemmelighet. Terje er ikkje helt overbevist.
- Men tenk om vi ikkje får krite hos Skadal då, ka skal vi då gjøre, Inge?
Det var ganske vanlig på den tiden å handle på kreditt, og eg har i ettertid fått greie at mine foreldre handlet på bok hos J.H.Skadal. Hvorfor vi fikk kjøpe poteter på kreditt i feil butikk har eg ikkje fått rede på. Men hos Skadal’en får vi i alle fall krite nok en pose med poteter.
- Se på denne då, Inge. Dette e’ rekord, sikkert over hundre meter.
Terje glemmer at han er sulten og satser nå alt på et perfekt potetkast.
- Se på denne, då… Potetene i den feile posen blir lempet - en for en, nedover skråningen mot kolonihagen.
Uventet besøk
Mamma står bak huset vårt og henger opp klær til tørk da eg og Terje etter en stund med potetkasting kommer småløpende og trette inn porten til huset vårt.
- Fekk de kjøpt poteter, Inge?
Det viser seg så at kameraten ikkje klarer å holde på hemmeligheten så veldig lenge. For rett etter vi har spist middag samme kveld får vi uventet besøk av Terje sin mor.
Etterord:
Om eg får kjeft den kvelden husker eg ikkje. Men ennå, etter 45 år, ser eg for meg en sliten og litt oppgitt bygningsarbeider, som sammen med sin gravide kone, går og plukker kjøpe-poteter i den bratte steinfyllingen øst for kolonihagen vår, mens en rød kveldsol sakte forsvinner ned i havet bak Askøy-landet i vest.
