Poppea – blodig barokk

Poppeas kroning, opera av Claudio Monteverdi (1642). Solister: Birgitte Christensen, sopran, (Poppea), Jacek Laszczkowski, kontratenor (keiser Nero), Tim Mead, kontratenor (Ottone), Hege Høisæter, mezzo, (keiserine Ottavia), Fortuna (Ina Kringlebotn), Gregory Reinhart, bass (Seneca), Marita Sølberg, sopran, Magnus Staveland, tenor, m.fl.
Musikalsk ledelse: Alessandro de Marchi
Regi: Ole Anders Tandberg
Scenografi: Erlend Birkeland
Kostymer: Maria Geber
Lysdesign: Ellen Ruge
Premiere Scene 2, Den Norske Opera, 23.sept. Spilles til 9.okt og mai-juni 2010

Monteverdis opera fra 1642 slår hardt også i dag med sin skildring av keiser Nero, hans flamme Poppea og de andre elskende parene i det gamle Rom. Musikken er et overflødighetshorn. Sangen er mer resitativisk, snakkende, med mindre storslagne melodier som i Mozarts eller Verdis operaer.

Lekre

Men sang og instrumenter fengsler fordi den turnerer teksten og belyser den i mest fargerike skiftninger. Og dramaet om kjærlighet og makt er evig aktuelt. I denne gjennomførte oppsetningen skaper det opera på sitt beste.

Nærmere halvparten av de tjue i orkesteret og fjorten på scenen er hentet inn utenfra for å gi barokkmusikken den beste finish. Og det klarte de med mange lekre prestasjoner under musikalsk ledelse av italienske Alessandro de Marchi.

Jazz-intermezzo

Han har også ansvar for denne nye versjonen av partituret siden det er mange løse tråder og lite detaljer i den tidens materiale.

Det innebærer en medskapende musisering hos de spillende, som også ga rom for et forfriskende anakronistisk jazz-intermezzo i nattklubbstil i en bønn til kjærlighetsgudinnen Amor.

Kastrater

Nero og den andre mannlige hovedrollen Ottone ble i sin tid sunget av kastrater. Siden det ikke er noen igjen av dem, er det i dag vanlig å bruke kontratenorer, mannsstemme i kvinneleie, - alt og sopran.

Stemmebruken likner på falsettsangere, men det er en annen og krevende teknikk. Det betyr at vi hører barokkens sang med en mildere klang enn den tidens kastrater, som beholdt den skarpere guttestemmen.

Galskap

Det sanglige på Den Norske Opera er på avansert nivå med kontratenorer fra Polen og England og en amerikansk bass. Jacek Laszczkowski er en forrykende Nero, og hans galskap og sadisme både ser og hører vi der han regjererer med smekken åpen.

Hans hissige kontratenor i sopranleie understreker hans farlige barnslighet.

Forførerisk

De kvinnelige hovedrollene er i større grad norske, og Hege Høisæter og Birgitte Christensen er på internasjonalt nivå. Sistnevnte har tidligere vært en glitrende Kleopatra til Händels musikk.

Nå fyller hun Monteverdis tittelrolle så vi tror på hennes forføreriske vei til keisertronen.

Det gamle Rom

Det er et stort persongalleri av himmelske og jordiske skapninger. Det begynner i himmelen om hvem som er mektigst: Dyden, skjebnegudinnen Fortuna, eller kjærlighetsgudinnen Amor.

Konkurransen skal avgjøres gjennom begivenheter i det gamle Rom i år 65 og forviklingene når keiser Nero forelsker seg i den vakre Poppea.

Begjæret vinner

Men Poppea er elsket av Ottone og gift med ham. Nero må kvitte eg med keiserinne Ottavia, noe den sindige Seneca prøver vil hindre. Nero får Seneca drept, og keiserinnen mislykkes i å få ryddet sin utfordrer Poppea av veien.

Poppea kan krones og forenes med sin keiser Nero. Amor har vunnet, kjærlighet og begjær overvinner alt, og operaen toner ut i enda en kjærlighetsduett.

Blodet renner

Det er de nakne fakta i partituret, men instruktøren Ole Anders Tandberg maler Neros galskap ytterligere ut. Det skjer i en enkel og fargesterk scenografi der alt utspilles på en plattform, akkurat så mye på skrå at blodet kan renne langsomt nedover.

Man kunne ha forventninger til valg av en regissør som har stått for mange fine teateroppsetninger. Operavirksomhet er sulteforet på teatrale kvaliteter, men det forutsetter at regissøren lytter til musikken og ikke bare leser teksten. Det er partituret som er manus.

Parodi

Tandberg lytter til musikken og benytter seg av Monteverdis flertydige tonesettinger, som når en dødslengsel spilles ut i lystige rytmer. Det er mye parodi og farse, og Amor er en babydoll.

Tjenerne og barnepikene på scenen er i forlengelse av den grovkornete commedia dell’ arte-tradisjonen, og da er det på sin plass at barnepiken denne gang synges av en mann og at en agurk er mer enn en grønnsak….

Sadisme

Tandberg utvider Monteverdis partitur med det vi vet om sadismen til Nero og hans miljø. Det er ikke nok med det foreskrevne selvmordet til Seneca mens blodet renner langsomt ut og den døende misbrukes.

Den perverse Poppea matcher Nero. Den vakre avsluttende kjærlighetsduetten blir et splattershow med keiserparet som lystmorderiske Bonnie and Clyde.

Neros etterfølgere

Det kan synes som en umulig motsetning mellom skjønnheten i musikken og alt det ekle vi ser. Bruken av vår egen tids klær og de åpne omgivelsene bygger en bro over denne kontrasten og gjør dramaet tidløst og tankevekkende.

Var ikke Hitlers torturister ofte svært estetisk bevisste? Stalin, Mao, Pol Pot og Milosevic visste å bruke sin makt. Nero har hatt mange blodtørstige etterfølgere.