NRK Meny
Normal

OFO inntok Bjørvika med bravur

Skrekk, blod og tårer kom til sin rett da Oslo-filharmonien gjestet operaen i Bjørvika lørdag.

Sarasate og OFO
Foto: Richardsen, Tor / SCANPIX

Lørdag spilte Oslo-filharmonien under sjefdirigent Jukka-Pekka Saraste i det nye operahuset i Bjørvika for første gang. Programmet var to thrilleraktige verk fra den ekspressive delen av musikkteater/opera-repertoaret. To dager før, torsdag kveld, "varmet de opp" hos seg selv i Oslo Konserthus. Forskjellen var slående; i Konserthuset låt det flott og fett og overveldende av orkestersatsen, mens detaljene ble borte og solistene slet med klang og gjennomslagskraft. I Bjørvika låt orkestret også overveldende og flott i de sterke tuttipartiene, men fikk på en helt annen måte fram detaljrikdommen i partituret. Solistene kom også bedre til sin rett i "klangboksen" i Bjørvika. Spesielt ble Toril Carlsens tolkning av en kvinnes sterkt erotiserte fantasier mye mer nyanserik her enn i Oslo konserthus.


Carlsen hos doktor Freud

Repertoaret var både krevende, krasst og ekstremt velvalgt. Velvalgt av flere grunner; akustisk, scenisk og musikalsk.
Arnold Schönbergs monodrama Erwartung fra 1910 er et reinspikka psykodrama om en heller overspent kvinne som forgjeves venter på mannen hun elsker. Teksten og ikke minst orkestret maner fra de verste bilder; sjalusi, forgiftning, blod og drap. Et yndet tema rundt forrige århundreskifte. Det krafser og skriker i orkestersatsen og bildet av en begeistret Sigmund Freud som noterer ned alt som skjer, er ikke langt borte. Toril Carlsen, som imponerte allerede torsdag kveld i Konserthuset med stor treffsikkerhet og ren intonasjon, fikk i Bjørvika fram Marie Pappenheims småsyke libretto på en helt annen nyanserik måte. Carlsen kunne bruke stemmen mer fleksibelt og var hørbar også i svakere partier. Her ville doktor Freud fått med seg alle vesentlige detaljer for den helt nødvendige psykoanalytiske behandlingen...

I Fritzls kjeller?

Etter pause fikk vi Bela Bartoks skremmende enakter Ridder Blåskjeggs Borg for to sangstemmer/forteller. Den ungarske bassen Péter Fried var mer enn god i rollen som den grusomme Ridder Blåskjegg - mannen som stenger alle sine koner inne bak lukkete dører og bedriver tortur og blodsutgytelse i borgens gullforgylte saler. Både stemmemessig (en tørr, litt snikende bassklang) og utseende (skummel og flott på én gang) ga han et svært troverdig bilde av operaverdenens åpenbare parallell til Joseph Fritzl. Som hans unge kone Judith, hadde sopranen Jeanne-Michèle Charbonnet et noe større troverdighetsproblem i alle fall i de mer smektende partier. Hun hadde en stor stemme (som rollen krever) med en temmelig hard klang hele veien. Å komme gjennom Oslo-filharmoniens enorme klangkaskader i dette verket, krever imidlertid sin kvinne.

Mer OFO i Bjørvika

Det ble ikke spart på noe i denne framføringen, med sjefdirigent Saraste i spissen. Saraste har tidligere vist at han har grep om den romantisk-ekspressive musikklitteraturen, (Sjostakovitsj, Sibelius, Bruckner). I Bartoks skrekkopera førte han orkestret til bristepunktet, men med knivskarp presisjon. Bartoks store orkestrale utladninger etterfølges stadig av intense pauser, noe Saraste poengterte meget effektivt. Dessuten hørte vi plutselig alt som skjer i de enkelte instrumentgruppene - fra sarte soli fra konsertmester Båtnes' bue til snatrende treblåsere og ikke minst to lekre harper på venstre fløy. Bare orgelet låt bedre i Oslo konserthus; her har operaens elektroniske orgelklang noe å gå på.
Med salen i Bjørvika fikk vi det beste av to verdener; tydelige innslag av enkeltinstrumenter samt en samlet stor klang uten "grøtete" lyd. Denne anmelders konklusjon er klar: Oslo-filharmonien bør gjeste Bjørvika jevnlig.