NRK Meny
Normal

Orfeus danser

Stockholmsoperaen besøker Oslo med sin egen vri på operahistoriens mest forterpede tema. Kjærlighetshistorien om Orfeus og Evrydike er gjennomkoreografert, og den overrasker og griper.

Orphee
Foto: Mats Bäcker

Vignett anmeldelse
Foto: NRK

Orphée, operatragedie av Christoph W. Gluck (Wien 1762) bearbeidet av Hector Berlioz (Paris 1859)
Tekst: Pierre Moline etter Calzabigi
Orphée: Katarina Leoson
Eurydice: Marie Arnet
Amor: Susanna Stern
Regi og koreografi: Mats Ek
Scenografi/kostymer: Marie-Louise Ekman
Musikalsk ledelse: William Lacey
Kor, ballett og orkester fra Kungliga Operan i Stockholm.
Premiere i Den Norske Opera 13. januar 2011. Spiller til 27. januar.

Orphee

Evrydike og Orfeus på hver sin side av stuedøren

Foto: Mats Bäcker

Når Stockholmsoperaen gjester Bjørvika med fullt ensemble, skjer det med to svært spesielle forestillinger. Neste uke kommer Mozarts ”Cosi fan tutte” i regi ved den uortodokse norske regissøren Ole Anders Tandberg.

Men først var det Glucks opera om verdenshistoriens mest kjente kjærlighetspar, nest etter Adam og Eva, nemlig den greske myten om Orfeus og Evrydike.

Europas ledende

Det at enkemannen Orfeus er musiker har inspirert mange komponister og regissører til å si noe om musikkens kraft i tilværelsen.

Orfeus overvinner dødsrikets krefter og vinner Evrydike tilbake, i hvert fall for en kort stund.

Mats Ek

Koreografen og regissøren Mats Ek

Foto: L. Leslie Spinks/Cullbergballetten

For fire år siden ga Stockholmsoperaen regioppdraget til Mats Ek, en av Europas ledende koregrafer, og det åpnet for nye innfallsvinkler.

Fysisk univers

Først og fremst strømmer det danseriske gjennom det hele, også hos solister og kor. I begynnelsen kan det virke uvant og kanskje maniert, typisk for Eks modernistiske dansestil. Men etter hvert trekkes vi inn i dette fysiske universet der det er naturlig at hele kroppen taler med i sorg og trøst.

Orkestret er i perioder synlige som en tydelig medspiller og integreres i helheten.

Mangetydig

Orphee

Spastisk helvete

Foto: Mats Bäcker

Denne helheten er ganske underfundig og mangetydig. Det går kjapt i svingene mellom det tragiske og det trivielle, mellom gresk myte og ekteskapsdrama, mellom helvete og himmel, som er det jordiske interiøret snudd på hodet.

Stadig overraskes vi av nye innfallsvinkler til det forterpede temaet Orfeus og Evrydike, som Ek og hans scenograf Marie-Louise Ekman behandler både poetisk, originalt og dypt menneskelig.

Kvinner

Operaen ble komponert i en tid da kastrerte menn sang hovedrollene slik at Orfeus er en alt. I vår tid blir det derfor en ekstra utfordring når en kvinnelig sanger skal fylle hovedrollen som Orfeus. I Stockholm har rollen vært sunget av bl.a. Anne-Sofie von Otter, og ved gjestespillet i Oslo tegner Katarina Leoson et gripende portrett av enkemannen, sanglig kraftfull og virtuos i den krevende 1700-tallstilen.

Orphee

Amor som mumie

Foto: Mats Bäcker

Marie Arnet som Evrydike og Susanna Stern som en kjærlighetsgudinne fra dødsriket var også nydelige sangere, og Glucks myke toneganger ble velmodulert tatt vare på av koret og orkestret under den engelske gjestedirigenten William Lacey.

Berlioz

I Stockholm har de valgt den tiltalende versjonen som den franske komponisten Hector Berlioz gjorde hundre år etter Gluck.

Operaen er betydelig strammet inn og forkortet, og den er preget av 1800-tallets romantiske og mer flytende utførelse av melodiene.

Guder danser cancan

Det artige er at Orfeus-oppsetningen til Berlioz i 1850-årene kom samtidig med den satiriske Orfeus-operetten til Offenbach der gudene danser cancan i himmel og helvete.

Orphee

Evrydike som brud i paradiset

Foto: Mats Bäcker

I følge en Paris-avis var dette ”blasfemi….hele antikken med de hellige skikkelser blir dratt ned i skitten”.

Som i Bergen

Denne svenske danseriske versjonen fremstår som en parallell til det Den Nye Opera nettopp gjorde i Bergen med ”La Bohéme”.

Der var også regien ved koreografer, og i Bergen ble denne operasvisken fornyet gjennom et multimedialt grep med video og dansere.

Driter marmor

”Edel enkelhet” var mottoet for operakomponisten Gluck i 1760-årene. Det er nettopp denne verdigheten som den unge Mozart fnyser så foraktelig av i skuespillet ”Amadeus”. Forfatteren lar Mozart si at i denne greskinspirerte operastilen til Gluck er ”skikkelsene så opphøyde at det låter som de driter marmor!”

Hadde Mozart sett denne Mats Eks oppsetning, hadde han sikkert sagt noe helt annet……….