Fra operagalla til galle

Anmeldelse av ”Operafest I” på Den Norske Operas hovedscene.

Helgen begynte løfterikt på Den Norske Opera med nyskapt norsk koreografi og musikk på Scene 2.

Men neste kveld på hovedscenen ble en nedtur med enda en operakavalkade i stedet for fullverdig opera.

Sviskekompott

Det er en skuffelse at storsalen i det nye operahuset fylles med den ene sviskekompotten etter hverandre i stedet for skikkelig opera. Det er ikke bare det at den norske produksjonen ”Jorden rundt på 80 dager” av Øystein Wiik og Gisle Kverndokk er utsatt og utsatt.

Men man får ikke oppleve hvordan operahuset kan brukes til opera og ikke bare konsert. De elleve kveldene, som var satt av til operaen ”Jorden rundt” brukes til det som kalles operafest nummer I og II. Program nummer to vises i juni, og lørdag gikk den første operafesten av stabelen.

Det lyser ikke akkurat fantasi av disse to programmene. Da Den norske opera åpnet for femti år siden på Youngstorget, fikk operasjef Kirsten Flagstad mye kritikk for uinteressant repertoarvalg. Dessverre unngår ikke dagens operasjef det samme.

Underholdning

Det handler ikke om at tekniske problemer ødela for den nye norske operaforestillingen. Men den fantasiløse erstatningen hadde ikke behøvd å være slik. Hele våren ser vi på hovedscenen opera bare som underholdning.

”Jorden rundt” ble avlyst to og en halv måned før premieren. Det er sikkert ikke lett å hoste opp en alternativ operaoppsetning når man arbeider med flere års produksjonsplaner.

Men en opera som Mozarts ”Titus” ligger jo klar fra tidligere forestillinger og kunne kanskje ha vært flyttet fram fra oktober til nå.

Menneskeskjebner

Eller man kunne ha funnet på noe mer originalt enn en ren konsert, som gir inntrykk av at opera handler om festlige melodier. Tekst, budskap og menneskeskjebner er mindre viktig.

Publikum blir snytt for operaens egentlige vesen. Da blir operagalla til operagalle, som på lang sikt forsurer beredskapen til fullverdig opplevelse

Elskovssyk

Det begynte med ”Karnevalouvertyre” av Dvorak, som overhodet ikke har noe med opera å gjøre. Og så kom kjent og også litt ukjent med Barber og Hollender, Britten og Borgstrøm, Aida og Flaggermusen i uskjønn forening. Tekstemaskinen ble ikke brukt.

Derfor ble det både forvirrende og parodisk da sopraner i lange kjoler og barytoner i kjole og hvitt løp ut og inn og lot som de var elskovssyke og rasende og triumferende. Hvorfor de var det var det umulig å oppfatte.

Med kroppen

Gjestedirigent var franske Frederic Chaslin, som har en betydelig merittliste på de store operascenene rundt i verden. Han hører til de dirigentene, som tror han må male hver tone med kroppen.

Det ble litt voldsomt, men han virket åpenbart stimulerende på det veltrimmede koret og orkesteret, alt plassert på scenen.

Ut i salen

Alt lå derfor til rette for en fulltonende klang ut i salen. Det ble det også i stor grad.

Men flytter man seg litt rundt, er det skuffende at det ikke bærer bedre til bakerste benk nede.

Fornyelse

Operaens egne solister fikk anledning til å presentere seg bedre enn ved åpningen for to uker siden og med en løfterik tilvekst av flere sopraner. Det trengs også fornyelse av alter, tenorer, barytoner og basser, - en fornyelse som heldigvis er påbegynt.

Men selv gode solister med ”hitlåter og schlägere fra 400 år med operahistorie” gir publikum stener for brød og unnlater å ta operakunsten på alvor.