NRK Meny
Normal

Oldemors liljekonvall

Da vi besøkte deg i går, påstod du hardnakket at du ventet besøk av din søster og datteren hennes. Hun hadde ringt, sa du.

Liljekonvall
Foto: Foe Nyxas

Avsender for dette postkortet kaller seg Sivert.

Du sitter i stolen din og ser på meg, med dette tomme blikket. Vet du egentlig hvem jeg er, mormor? Hvor er tankene dine fløyet hen, hvor er smilet ditt og alle ordene dine? Hvor er du hen nå, kjære farmor?

En ukjent telefon

For du er begge deler, og attpåtil oldemor til en hel skokk med unger. Å spørre deg om tallet lenger, er fånyttes. Du vet ikke, nøyaktig. Så hvorfor spør vi da?

Da vi besøkte deg i går, påstod du hardnakket at du ventet besøk, av din søster og datteren hennes. Hun hadde ringt, sa du.

- Hvem? Du formet leppene dine til et svar, men ordet ville ikke fram.

- Har S. ringt?

- Ja, det er hun som har ringt. Vi sjekket dette, og ingen hadde ringt den dagen. Hverken søsteren eller datteren hennes. Noen har nok ringt en dag og sagt de skulle komme, en gang. At tiden forskyver seg, er vel slett ikke rart. I din tidløse verden. Der natt og dag, tid og klokkeslett, ikke lenger er sommertid eller vintertid. Du er for lengst inne i høstens rike, den siste, lange bakken opp mot alderdoms hvile.

Et lys i mørket

Du spør meg om et lys du har sett, i vinduet. Du står ofte ved vinduet og stirrer ut, natt og dag. - Hva er det som lyser der nede i skogen, spør du. Jeg ser ingenting, men du vil ha meg bort til vinduet på den andre siden. Da ser jeg lysglimtet, jeg også, men jeg vet ikke hva det er og hvor det kommer fra. Så spør hun ikke mer.

Du har mistet noen av hemningene dine, du som alltid har vært blyg og aldri har kledd deg om i andres påsyn. Før vi vet ordet av det, tar du til å kle deg for natta, mens du ennå har besøk. Vi ser vekk og tusler ut av rommet, en etter en. Du er nok sliten og vil ikke vente på hjemmesykepleien, slik avtalen er. Men du husker vel ikke det, mormor?

De små glimt

Du er gammel nå, oldemor. Og snart er det bryllupsdagen din, den sekstifemte. Du ser på bildet av deg og mannen din, det er tårer i øynene dine, og vi vet at dette glemmer du ikke. Det holder du fast på, om mye annet er blitt borte. Du husker ham, og vet at han er der, sammen med deg. Nå som da. Han vil alltid være din beste venn og livsledsager. Selv om døden for lengst har skilt dere ad. Og disse gamle minnene bærer du fram for oss, i små glimt.

Bryllupsdagen, midt under krigen. Det var harde tider, lite mat og kaldt i landet. Naboer og slektninger kom for å levere sending, slik skikken var. Du sa du måtte være igjen i flere uker for å rydde opp etter bryllupet, i barndomshjemmet ditt, i den andre dalen, det vet du om. Så kom du en gang uti november, til gården du nå sitter i kårhus på. På sekstisjette året bor du her. Den siste dagen i oktober, den er din. Og bestefar sin. Men han ligger på kirkegården, og du er ennå her, i stolen din, i huset med de mange minnene. Omgitt av bilder og blomster

Blomsterøyne

Levd liv. Men lever du, bestemor? Er du ennå i live, utover det å spise den halve skiva på tallerken og drikke den varme melka i koppen om kvelden. Vet vi det, sikkert? At du er her, kjære venn. For det meste ligger du på sofaen eller sitter i stolen din og dormer, drømmer, spinner dine tanker ut i verden. Den verden som kanskje bare er din, nå.

Ennå sier du navnene våre, på din måte. Det varmer og om du av og til blander oss sammen, gjør det ikke noe. For vi er dine, likevel. Så er vi sammen om livet, i øyeblikket. Vi som elsker smilet ditt og aldri vil glemme at du var her, hos oss. I dine øyne glitrer konvallene, og i ansiktsfurene dine finnes spor av liljene på marken.