Avsender for dette postkortet er Abdul Maajid fra Oslo.
August 1969 sto jeg 19 år og nervøs på Fornebu og oppdaga at drosjesjåføren forlangte halvparten av startkapitalen min for å kjøre meg til den adressen jeg skulle. Men han var grei og pekte på en busstasjon nede på hovedveien.
Jeg gikk der og stilte meg, og plutselig hørte jeg masse damelatter og hyl bak noen busker nedenfor vegen. Jeg gikk for å se, og trodde ikke mine egne øyne. Der var det damer som badet og løp rundt i bare bitte små bikinier.
Kultursjokk
Jeg hadde aldri sett naken dame før. For noen få timer siden hadde jeg forlatt mitt fedreland der alle kvinner gikk i burka eller hadde slør for ansiktet den gangen. Her sprang masse flotte hvite nakne damekropper rundt på berget.
Jeg var lammet og glodde en stund, før jeg skammet meg ordentlig og gikk opp på vegen igjen. Men jeg sto ikke lenge før jeg måtte tilbake og se enda mer. Det var for utrolig, jeg bare stirret.
Og plutselig hørte jeg bussen brøle forbi oppe på vegen.
Da ble jeg veldig sint på meg selv, og jeg tenkte: Jeg har vært her i det nye landet bare noen få timer. Og allerede nå har jeg oppført meg så dumt at Allah måtte straffe meg, det var sikkert den siste bussen i dag.
Og så tok jeg drosje.
En månedslønn
Neste sjokk var da formannen på fabrikken fortalte meg at timelønna var 9 kroner og 44 øre. Jeg tenkte at nå bløffer du meg bare, men da lønningsdagen kom så jeg han snakket sant.
Den timelønna var ganske nøyaktig en månedslønn for en offentlig ansatt hjemme i Pakistan. Da jeg skrev til mora mi om det, svarte hun straks at jeg må få broren min oppover dit med en gang.
Vi pakistanere var meget etterspurt den gangen. Vi arbeidet hardt, mange arbeidet to skift i døgnet og mange hadde helgejobb attpåtil. Mange av oss bare sov og jobba hele tida. Vi hadde en tanke i hodet, og det var å øse inn masse penger fort, for å dra tilbake til Pakistan. Derfor tenkte vi penger, penger og mer penger.
Bare en traktor
For ikke lenge siden traff jeg på gata en som kom hit samtidig som meg.
Jeg sa til ham: "Du skulle jo bare hit en tur og tjene penger til en traktor, har du ikke klart det ennå?"
Og han svarte at han hadde penger til traktor for lenge sida, men han ble litt til og litt til, og plutselig var ungene store og ”norske” og ville ikke bo i Pakistan. Sånn er det med mange av oss vi klarer ikke å flytte fra barna og barnebarna og bo alene i Pakistan, selv om vi ville bodd der når vi ble eldre.
Og slik ble vi på et vis boende hele livet på bortebane.
