NRK Meny
Normal

Navlestrengen

Fremdeles kjenner jeg den hjerteskjærende galskapen som grep meg da legen fikk meg til å forstå at barnet mitt var dødt

Illustrasjonsbilde
Foto: Sara Johannessen, Johannessen, Sara

Han ligger der så ufattelig stille. Ikke frisk, rød. Ikke sparkende, sprellende. Ikke gråtende, skrikende. Ikke som de andre nyfødte.

Nei, helt stille ligger han. Huden er grå. Livet ute i verden fikk han aldri oppleve. Fikk aldri se dagens lys.

Greide han ikke reisen

Han som har levd i meg så lenge, vært så intenst til stede i kroppen min, i sinnet mitt. Jeg har kjent ham, men likevel ikke. Det var nå vi skulle begynne å kjenne hverandre.

Så greide han ikke reisen ut i verden. Den livgivende navlestrengen, selve forutsetningen for at han hadde levd og utviklet seg i ni måneder; den var det som tok livet hans da han skulle komme ut til meg.

Så underlig. Å elske et barn jeg aldri har sett, aldri hørt, aldri holdt i armene. Å sørge over et menneske som ingen andre enn jeg har kjent. Ingen, ingen kan sørge med meg - ingen vet hvem han var, hvem han ville bli.

Ufattelig stille

Så ufattelig stille ligger han der. Jeg har ham hos meg i noen minutter, så tar de ham bort.

Savnet etter barnet ingen kjente har fulgt meg i snart 27 år. Fremdeles kjenner jeg den hjerteskjærende galskapen i hodet - galskapen som grep meg da legen fikk meg til å forstå at barnet mitt var dødt, at gutten jeg skulle føde aldri ville trekke pusten eller åpne øynene, at huden hans aldri ville føles varm mot min.

Så ufattelig stille han er. Ikke rød, ikke sprellende, ikke gråtende. Ingen ting har noen gang vært så stille. Ingen. Noen gang.

Skriveren