NRK Meny
Normal

Nairobi's Children's Home

Jeg kom hjem, men kunne ikke slippe tanken på de som ikke hadde det slik jeg hadde.

Nairobi, Kenya

Kenyas hovedstad Nairobi har to ansikter - rikdommens i bakgrunnen og slummen i forgrunnen.

Foto: RICCARDO GANGALE / AP

Dette postkortet har avsender Torild Råstad fra Oslo.

Turen ble planlagt til blant annet Kenya. Det var safari, flotte logder, flotte hoteller. Men utenfor hotellets gjerder ble idyllen forstyrret av slummen, barn som lekte i gjørme, og en fattigdom som vi ikke hadde kunnet forestille oss.

Et godt liv

Da vi ankom Kenyas hovedstad Nairobi, ble et besøk på et barnehjem innlagt som en slags «se inn på de som har det aller verst»-visit. Men barna der hadde det ikke så aller verst. Alle var hiv-positive, men hadde et godt liv, og var beskyttet av den katolske kirke.

Jeg kom hjem, men kunne ikke slippe tanken på de som ikke hadde det slik jeg hadde. Jeg fikk adressen til Nairobi Children's Home og kom i kontakt med daglig leder, Catherine. Vi mailet en stund, hun skrev lite om hvordan det egentlig var ved dette hjemmet, men jeg hadde bestemt meg, jeg ville reise ned og gjøre noe for disse 120 barna, plukket opp på gaten i Nairobi.

Jeg reiste ned, uten å vite hva jeg gikk til. Jeg visste heller ikke hvor jeg skulle bo. Men jeg ble boende hos Catherine og fikk omvisning på hjemmet to dager etter ankomst. Jeg var sjokkert, fortvilet og slått av stanken, støyen, fillene, snørret som rant fra samtlige av disse barnas neser og forholdene de bodde under. Men ble værende en måned.

Opphold på godt og vondt

Det ble et opphold på godt og vondt. Godt, fordi jeg følte jeg fikk bidratt med meg selv. Vondt fordi disse barna ikke hadde noen. Ikke noen. Jeg smakte på disse to ordene. De hadde heller ikke noe. Ikke noe.

Jeg så også bare 120 barn de første dagene, ikke eneltindividene. Men noen skulle merke meg for livet. Skjebnene var like ille, de var ikke ønsket av noen. Men så var det mentalt handikappede Elizabeth, som hadde blitt satt på gaten av sin far, Victor som i en alder av åtte også ble plukket opp på gaten, som de antok hadde blitt brukt som leketøy for pedofile, som hele tiden bet seg til blods på armer og hender. Det var Jimmy, med de forferdelige sårene, som væsket og klødde. Og alle de andre; identitetsløse, foreldreløse og forlatt.

Stanken klarte jeg å leve med. Jeg klarte også å leve med de uhygieniske forholdene, de fillete klærne, men jeg klarer ikke helt å leve med de tomme, triste blikkene. Med å vite at de tross alt ventet på noen, og heller ikke klarer jeg helt å leve med at disse barna har sine ønsker, håp, for en fremtid.

Vanskelig å leve med

Jeg klarer heller ikke helt å leve med at jeg kunne ha gjort mer, hjulpet i alle fall noen av dem ut av dette uforutsigbare livet. Hjulpet de til å leve med traumene etter ubeskrivelige overgrep. Men mest av alt er det vanskelig å leve med at disse barna ALDRI vil bli sett. Og at noen av dem vil få et kort liv.

På tross av alt det triste, så kan jeg leve med at de kunne le, de kunne slåss, at de hadde en utrolig omsorg for hverandre, de hadde en uforbeholden tillit til alle som kom inn for å hjelpe, eller å «kikke inn», for så å dra igjen. Disse barna og deres skjebne har hjemsøkt meg siden.

Reisen ble noe helt annet enn forventet. Det ble nesten sykt å forsette turen i Kenya under helt andre omstendigheter. Det ble en falsk glede å feriere på kysten av Kenya, med bugnende bord, deilige solstoler, paraplydrinker og vestlige turister. I stor kontrast til disse som aldri noen gang får komme til disse bugnende bordene, bade seg i det varme, behagelige vannet i det indiske hav. Fly fra sted til sted, være vernet mot de innfødte utenfor hotellets gjerder. Mens tankene gikk til Victor, Elisabeth, Jimmy og alle de andre. Som ikke noen gang i sitt unge liv har blitt vernet mot noe.