Avsender for dette postkortet er Roar Moe fra Åsnes.
På behandlingsopphold for revmatisme på Milosevic hospitalet i Igalo i tidligere Jugoslavia ble dagene lange. Søndag var fridag og endelig kunne vi nyte friheten med en spasertur til Herceg Novi med de spennende pizzabarene og de hyggelige menneskene der.
En hyggelig invitasjon
Jeg tok med meg mitt lille reisetrekkspillet og spilte noen låter for det lille publikummet i baren. Da kom det noen norske jenter fra hospitalet som jeg kjente fra før. Jentene tok straks tak i allsangene fra Norge og sang flerstemt for publikum med stor suksess. Da jeg var ferdig kom det en sjømann bort til meg og sa:
- Hvis du tar med deg trekkspillet, jentene og kameraten din så kan du få bli med på en gratistur til Kotor fjorden. Der er det en delfin som er glad i mennesker, men som lever fritt i fjorden.
- Om du forer med litt makrell i tomat, så kommer han helt inn til båtripa, og er du heldig så kan du få klø den på magen.
- Tuller du? Spurte jeg mistenksomt.
- Nei, bli med så får du se!
Høy stemning
Jeg ble med, sammen med mine venner. Det var en flott seilbåt med en kraftig hjelpemotor. Det var blikk stille på havet, så motoren drev oss fram til Kotorfjorden på en majestetisk måte. En fantastisk tur på et fremmed hav.
Det var varmt i luften, men havtemperaturen var bare 6-7 grader Celsius. Altså ingen badetemperatur. Etter å ha blitt påspandert den lokale fruktvinen, var stemningen høy på båten da jeg plutselig fikk øye på en delfin like ved båtripa.
Det første møtet
Flipper hadde kommet! Eller i hvertfall en slektning. Vi kastet makrell over bord, og på sekunder hadde delfinen spist opp godsakene. Ja, ikke alt da. Jeg hadde gjemt litt for å fore den fra hånda. Skipperen låret ned reservebåten, ei lita jolle på ca 10 fot. Jeg klatret ned leideren og entret jolla.
Jeg ba kameraten filme opplevelsen fra dekk. Jeg kastet mat til delfinen ved siden av jolla. Og vips så var delfinen der.
- Klø den på ryggen så snur den seg med magen opp ropte skipperen.
Jeg klødde og delfinen snudde seg umiddelbart. Dette var fantastisk, jeg koste med en vill delfin!
Utrolig! Jeg ble så fascinert av opplevelsen så jeg glemte tid og sted. Kameraten hadde fått tatt gode videoopptak og fikk omvisning under dekk sammen med damene. En time forsvant uten at jeg merket noe.
Plutselig startet skipperen motoren på seilbåten. Propellen sto i inngrep og det rykket kraftig i båten. Jollas fortøyning i fronten av båten ble strammet opp som en buestreng på ett sekund. Fortøyningstauet traff meg under haka og vippet meg baklengs ut i Adriaterhavet. Jolla spratt rundt og slo meg bevisstløs i vannet.
På dypt vann
Da jeg kom til bevissthet var jeg langt nede i vannet under overflaten. Hvor var jeg? Hva skjedde? Jeg så meg rundt og skjønte ikke hva som var opp og ned, da fikk jeg se konturen av en gjenstand langt unna.
Jeg svømte mot den, fikk tak i kanten på den lille båten og hev etter pusten. Flere hundre meter unna fikk jeg se seilbåten. Panikken tok tak i meg, det var flere kilometer til land. Jeg var nummen av kulde allerede. Min siste time var kommet tenkte jeg.
Seilbåten hadde stanset, men de ante ikke hvor det hadde blitt av meg. De hadde tydeligvis gitt opp å finne meg da jeg med mine siste krefter svømte mot akterdelen av seilbåten. Jeg fikk festet armen min bak på båten, så ble alt svart.
På tørr grunn
Jeg våknet på dekk, liggende i mitt eget oppkast. Kameraten min var i full gang med å frottere og massere meg for at varmen skulle vende tilbake i kroppen min. Heldigvis var det et sykehus jeg var innlagt på, så jeg fikk medisinert vekk lungebetennelsen jeg pådro meg i løpet av fjorten dager.
Jeg ble aldri angrepet av verken hai eller delfin på svømmeturen, men hvem ga meg krefter til å overleve denne opplevelsen? Hvem er det som stadig vekk løfter meg tilbake til livet?
Kanskje var det noen uløste oppgaver som skulle gjøres før jeg forlater det jordiske liv. Ikke vet jeg, men det har lært meg å være takknemlig for hver dag man får, og delfinen er som hunden, menneskets beste venn!
