NRK Meny
Normal

Nabokjerringer

Jeg hadde aldri sett en nyfødt baby, men glansbilder av Jesusbarnet hadde vi mange av og han var jo nyfødt.

Baby (Illustrasjonsfoto)
Foto: Uwe Bumann / Uwe Bumann

Avsender for dette postkortet er Sylvi Irgens.

Det er over 60 år siden, i begynnelsen av januar 1948. Jeg var 5 år og yngst av søsknene, men vi hadde fått vite at vi snart skulle få en ny bror eller søster, og det var jo spennende.

Med storken

Jeg visste også hvordan de kom, de ble fraktet av en stor hvit fugl med ungen hengende i en bleie fra nebbet. De hadde ikke klær på, og akkurat det var bekymringsfullt, for det var en forferdelig snøstorm den dagen babyen skulle komme.

Vanligvis ble visst babyene levert på sykehuset, men på grunn av det dårlige været var det ikke mulig å komme seg dit, så min eldste bror ble sendt over til naboene for å be dem hjelpe til med å ta imot fuglen og babyen, og nabokonene kom, de var alltid så snille.

På tå

Jeg satt spent med nesen klistret til vinduet nærmest inngangsdøren i håp om å være den første som så storken med babyen når de kom, men de må ha brukt kjøkkendøren på baksiden, for plutselig sto nabokonene smilende i døren og sa at vi hadde fått en bror. Og det var den fineste gutten de hadde sett!

HA! Finere enn Jesusbarnet! Jeg skred høytidelig inn på soverommet med skyhøye forventninger, og gikk på tidenes nedtur. Der lå et illsint, rynkete, vrælende vesen, ikke et hårstrå, ikke en tann.

Ikke til å stole på

Skuffelsen var enorm, også over at de snille nabokonene hadde løyet. Sommeren før hadde en eldre bror dødd i en ulykke, og de samme konene hadde kommet for å trøste, de sa at han ville stå opp igjen på den ytterste dag, så siden da hadde jeg gått og ventet på den ytterste dag, da skulle alt bli som før.

Nå fikk jeg en skummel mistanke om at de hadde løyet da også, kanskje den snille storebroren min ikke kom tilbake likevel, og nå hadde jeg i stedet fått verdens styggeste lillebror!

Jeg lærte noe viktig den kvelden, nabokjerringer er ikke til å stole på.