NRK Meny
Normal

Min vei til Santiago de Compostela

Hun ville nå et berømt vandringsmål og kom fram til slutt, tross sykdom.

Katedralen i Santiago de Compostela

Katedralen i Santiago de Compostela var målet, og veien var lang.

Foto: Wikipedia Commons

Og veien bare går og går
bort fra min dør til ukjent land
Den har gått først i mange år
Nå må jeg gå etter, om jeg kan
og gå den langt og gå den lett
til min vei når en større Vei
der mang en vei og ferd blir ett
Og hvor den går, vet ikke jeg

(J.R.R. Tolkien, Ringenes herre, «Bilbos vandringssang». Oversatt av Torstein Bugge Høverstad)

Det er grytidlig morgen på en steinete grusvei i Galicia i Nord-Spania. September 2004. Jeg sitter i grøftekanten og venter på at morgentåken over maisåkeren skal lette. «Bilbos vandringssang» synger i hodet mitt. Veien bare går og går - den gamle pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Og jeg går den. Går den langt og går den lett. Hvert skritt er et lykkelig «jeg er her», hver tanke er et ydmykt «takk» og hvert et møte med medpilegrimer på veien er en glad «buen camino!« fra hjerte til hjerte. «God vandring!» hilser vi.

På et sykehus i Alicante

Det hele begynte da jeg seks år tidligere lå på et sykehus i Alicante og fikk behandling for et MS-angrep. Det var ikke stort, og det lenket meg til sengen for bare noen uker, men det visste jeg naturligvis ikke da.

Musklene i beina hadde sviktet. Jeg var alene i rommet under hele oppholdet, og angsten for framtida var påfallende til stede. Men jeg bestemte meg for å ta det som måtte være bestemt for meg, Ikke spørre «hvorfor meg?» Jeg var 54 år, jeg hadde hatt kolleger som døde av kreft, jeg kjente et menneske på min alder som ble dement av Alzheimers sykdom, jeg kjente mange ulykkelige skjebner. Så hvorfor ikke meg?

Jeg leste mange bøker mens jeg lå der på dette fremmede sykehuset; blant annet en om pilegrimsveiene til Santiago de Compostela. Jeg leste om marmorsøylen inne i katedralen, som hadde groper etter millioner av hender. Jeg så et fotografi av søylen, og plutselig visste jeg det: én dag skal jeg også legge armene mine rundt denne søylen, og hendene mine i gropen. Hvis jeg ikke kan gå på egne ben, skal jeg la meg frakte nesten helt fram, og bevege meg i rullestol det siste stykket. Og blir jeg i stand til å gå igjen, skal jeg vandre så langt jeg kan.

Jeg kjøpslo ikke med Vår herre, dette hadde ikke noe med Han å gjøre. Det handlet om å ville og våge. Og å takke for å få være til.

Pilegrimstanken ble lagt på is

Beina mine ble sterke igjen, men jeg slet med andre, mindre alvorlige symptomer av sykdommen, så pilegrimstanken ble lagt på is. Men så, i begynnelsen av det året jeg skulle runde seksti år, tenkte jeg at denne anledningen måtte være perfekt for å realisere vandringen på den gamle Camino’en i Spania.

«Jeg vil, jeg kan, jeg skal» har vært et slags credo for mitt voksne liv. Nå ble det et løfte, og jeg satte i gang med forberedelser. Først en god fysioterapeut som kunne hjelpe meg å bygge opp styrke og komme i form. Et ganske hardt program med stor grad av egeninnsats ble satt i gang. Jeg startet trening med sekk på ryggen, først noen få kilo, deretter steiner i sekken til den veide 10-12 kilo, som var den vekten jeg skulle bære i september.

Da sommeren kom, var jeg sikker på at jeg ville klare å gå en strekning på 100 kilometer, med dagsmarsjer på rundt 15. Nå var tiden inne for detaljplanlegging. Jeg kjøpte kart og et par «veivisere», bøker med detaljert beskrivelse av veien og landskapet,overnattingsmuligheter osv.

Vandrestav

Forventningene vokste til glede, jeg var så lykkelig. Jeg var bevisst på at denne reisen skulle være bare min, så jeg unnlot å lese bøker om vandringen. Jeg kontaktet ytterst få for å spørre om detaljer det var viktig å være sikre på.

En søndag i begynnelsen av september gikk jeg ut i skogen og sagde et fint emne til vandrestav, kvistet og lakket og pakket den inn. I en av bøkene jeg hadde kjøpt, fant jeg dette vakre diktet av Dawn Markov. Jeg lærte det utenat og «bar» det med som en viktig del av bagasjen min:

I will not die an unlived life
I will not live in fear
of falling or catching fire

I choose to inhabit my days
to allow my living to open me
to make me less afraid
more accessible
to loosen my heart
until it becomes a wing,
a torch, a promise

I choose to risk my significance
to live so that which
comes to me as seed
goes to the next as blossom
and that which came to me as blossom
goes on as fruit

Ti dager før jubileumsdagen min satte jeg meg på flyet til Madrid, hvor jeg skulle sove før jeg tok toget nordover til Sarria og pilegrimsveien. Jeg gikk ut på hotellbalkongen klokka elleve om kvelden og så ut over den flombelyste delen av det gamle Madrid, så en gradestokk i neon lyse 24 grader, og uten å begrense følelsene slo jeg ut armene og ropte så høyt jeg kunne: Jeg gjorde det! Jeg gjør det! Jeg er her!

Apostelen Jacob

Ett og et halvt døgn senere tok jeg fatt på Camino del Santiago, pilegrimsveien som har båret millioner av mennesker i mer enn ett tusen år til målet; den storslåtte og vakre katedralen med krypten og sølvskrinet hvor levningene av apostelen Jacob sies å ligge.

Ett hundre og ti vidunderlige kilometer. Såre skuldre og blemmer, sovelyder og snorking i herbergene, gode og minnerike møter, «buen camino's», hanegal og beitende kuer, latter - og tårer da jeg gikk meg bort. Ydmyke møter med minnekors langs veien, «Fader Jacob» som allsang på tre språk, da jeg for en stund vandret sammen med to andre jenter.

Og det største av alt: Å rusle inn i Santiago med sekk på ryggen og stav i hånd og gå inn i katedralen til pilegrimsmesse. Og etterpå å finne marmorsøylen, holde rundt den, legge hendene i gropene og si: TAKK!

Dette postkortet har avsender Wivi Haugland i Malaga, Spania.