NRK Meny
Normal

Min første kollisjon

Så bærer det utfor bakken. Vinden i fjeset og sola i ryggen.

Columbia sykkel
Foto: P. Spooner

Det er før asfalten tegner sin svarte strek nedover i værret på Andenes. Det er grus i alle gater, og grusomt spennende å sykle. Særlig for ei lita jente som nettopp har lært kunsten, og i den anledning tjuvlånt mammas store damesykkel.

Lukten av sommer

Den er grønn, og dagen er blå med akkurat passe sol og vind. Leierbakken er ikke den bratteste, og heller ikke så travel som selveste Storgata. Den er akkurat passe til en liten ettermiddagstur mens de voksne sover middag.

Den store sykkelen er tung men stødig med sine ballongdekk, og har jeg først kommet meg i syklinga så ruller den lett.

Det lukter sommer. Gress og ryllik og kanskje en anelse fjæralukt stryker forbi idet jeg er på toppen av Leierbakken. Så stor er mammas Vello, at jeg må stå i ramma for å klare med hele syklinga. Handbremsen er tung å klemme inn med ei lita hand, men fotbremsen en kvass nok.

- Den som hadde hatt en egen sykkel, en som var mindre og lettere.

Nedover bakken

Så bærer det utfor bakken. Vinden i fjeset og sola i ryggen, og god sikt helt ned til bakeriet og kinoen. Det går så lett og fort. Jeg kjenner en liten skjelving i leggene og kikker ned på føttene som tråkker i vei. Da kommer noe mørkt inn fra høyre, og før jeg vet ordet av det har jeg kollidert. Med en bil.

Ikke hvilken som helt bil, ser jeg i samme øyeblikk som jeg reiser meg og børster grus av hendene. Det svir litt på knærne også, men buksa er like hel.

Dette registrerer jeg samtidig som jeg oppdager hvem som er på vei ut av bilen. Politi Jakobsen. Da er der bare en utvei, å flykte.

I hundre

Jeg piler opp bakken det forteste de blå tøyskoføttene makter. Hører ikke hva som blir ropt etter meg, men smetter raskt inn første sidevei. Sykkelen blir liggende igjen, den får jeg hente senere. Inn i en hage og over et gjerde, så er jeg i sikkerhet bak garasjen heime.

Hjertet banker fort, fort. Så han hvem jeg var? Nei, hører ingen bil som nærmer seg. Bare fluer som surrer og naboens hund som gneldrer der den står bundet ved trappa. Så bestemmer jeg meg for å telle til hundre før jeg våger meg ut på veien ofor å hente sykkelen.

Hell i uhell

Helt til hundre, det tar lang tid å telle så langt, men omsider kan jeg smyge meg tilbake til toppen av bakken. Der er det igjen ettermiddagsstille, og alt jeg kan se er den grønne sykkelen som ligger halvveis i grøfta. Forsiktig går jeg ned bakken, ser meg til alle kanter og bakser sykkelen opp på veien. Ikke en skramme!

Nå var jeg vel heldig midt i uhellet. Om bilen til politi Jakobsen slapp like lett fra sammenstøtet vil jeg ikke finne ut av akkurat nå. Nå gjelder det å få sykkelen vel hjem, uten å bli sett. Mamma har jo sagt det mange ganger, jeg får ikke lov til å sykle ute på veien før jeg er blitt stødigere.

Men det mamma ikke vet har hun ikke vondt av.

Avsender for dette postkortet er Heidi Anita Øygård fra Risøyhamn.

Hør postkortet her.