Avsender for dette postkortet kaller seg Bringebær.
Jeg har skrevet mange brev. Mange brev som ingen har fått.
Mange blikk
Det er slike brev som det er bra at ingen får, når livet presser deg til å gjøre ting du ikke kan kontrollere. Du bare er der, og gjør det. Jeg gleder meg ikke til sommeren lenger, har for mange arr. Synlige arr. Kan ikke gå i t-skjorte, kan ikke bade, det er for mange som stirrer.
Armene mine, er ikke mine lenger, de er bare et dårlig minne, ingenting er normalt. Gråsonen har nådd meg, skjærer meg opp. Igjen.
Jeg har svelget mange tabeletter, får du ikke sove, så svelg. Svelg til du ikke kan føle følelser lenger. Bare svelg deg selv. Sov. Har aldri sovet et sekund, er våken, får med meg alt. Bevisst.
Uten bekymring
Ser alle andre vandrer rundt meg opptatt av kjedelige ting som klær, sminke, penger og det vanlige. Av og til vil jeg være en overfladisk ubekymret dust, men jeg klarer ikke. Det er for mange av dem. Jeg har ting som gjør meg glad. Å kunne hjelpe.
Jobber med Fair Trade, har mange gode venner. Lager teater, folk sier det er bra teater. Har aldri trodd dem. Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor kan man ikke bare være stolt av det man gjør? Hva er det som gjør at et menneske ikke har tid til å sette seg ned, belønne seg selv, og si at i dag har jeg gjort noe bra.
Man bare kjører på og bryter fartsgrensene i livet, lever for å dø. Det eneste som holder meg i live er muligheten for å kunne hjelpe andre. Men jeg har masse arr. Som aldri går bort. Som folk kan glo på, som gjør at jeg føler meg enda mer nedverdiget.
En grunn
Jeg er tykk og har mange uleste brev. Jeg gråter ofte, får ikke sove, svelger tabeletter og røyker, men alikevel klarer jeg meg. Alikevel lever jeg.
Hvorfor?
Fordi jeg vil hjelpe andre slik at de ikke får det som meg. Hvis jeg kunne reddet noen ved å gi dem mitt liv, hadde jeg gjort det.
