Lytternes beste Roskildehistorier

Svarene har veltet inn! Noen morsomme, noen triste, alle håpefulle og noen rett og slett desperate. Juryen (i form av programlederne Sigbjørn Nedland og Arne Berg) har derimot vært nådeløs! Kun det beste er godt nok, og dermed: Her er vinnerne – og deres historier.

Jungeltelegrafen og Roskilde festival presenterer vinnertekstene!

 

Et forsvinningsnummer

Vi sat ein gjeng og såg Shane McGowan and The Popes på oransje scene.

Det var ved lunsjtider og eigentleg litt i det tidlegaste laget for irsk fanteri. Ikkje var det så mange menneske heller. Vi vart uansett sitjande. Og litt etter litt trekte Mc Gowan og The Popes til seg fleire og fleire folk. I retrospektiv må det jo seiast at sjølv om eg for så vidt likar McGowan både med The Pouges og The Popes (om ein ser vekk frå den i musikalsk og vel også alle andre samanhengar tragiske opptredenen på BergenFest for eit par år sidan) så handlar nett denne forteljinga meir om kva som hende enn om musikken.

Etter eit par låtar var plassen forran scenen tettpakka med menneske. Vi snakkar ikkje om 50.000, men at det i alle fall gjekk bak sperringane som jo heldigvis ikkje er der lenger. Men det som skjedde er jo det som gjerne skjer når dansemusikk vert livat og svingar skikkeleg. Ein etter ein reiser seg opp og begynnar å danse. Etterkvart danna det seg ei lang lang rekkje som etterkvart som den kom nærmare saug med seg alle dei personane som kom i dens veg; også oss. Eg såg ein av kameratane mine forsvinne inn i rekkja for sidan også å ta med kvar og ein av oss andre. Til sist var vi ei einaste lang rekkje. Popes spelte bra og Shane Mc Gowan kunne framleis syngje og alt var heilt strålande.

Det einaste var at då konserten var over så fann vi ikkje att han som fyrst hadde gått med i dragsuget. Han var ikkje på plassen etter konserten. Han var ikkje i teltet om kvelden. Først to dagar seinare fann vi han sitjande under eit tre. Vi var sjølvsagt glade for å sjå han og sjekka at alt stod bra til. Det såg vi ved sjølvsyn at det gjorde. Og på oppfordring bekrefta han også det; han hadde det heilt strålande. Men kva han hadde gjort sidan han forsvann på Shane McGowan and The Popes ved lunsjtider forran oransje scene, sjå det fortalde han ikkje.

Innsendt av

Jørn Bergo

Åsgårdstrand

Møte med Batman

Eg og to kameratar har i ei årrekkje diskutert korvidt Batman er ein ekte superhelt. Diskusjonen har nådd eit høgt temperamant med roping og bank i bordet, men noko semje kom vi ikkje til før eg kunne sette endeleg punktum for diskusjonen under Roskildefestivalen 2006.

Då eg sat inne i "innhenginga" og venta på Roger Waters, fekk eg brått auge på Superman, Spiderman og Batman, som sat lenger bak og drakk øl. Dette var sjansen eg hadde venta på, og ei moglegheit eg ikkje kunne la gå frå meg. ”Do you belive Batman is a real superhero?”, spurte eg Batman. Han svarte først skråsikkert at sjølvsagt var han det. ”Men du har då ingen magiske krefter, du kan ikkje fly slik Superman, du har ikkje spindelvev og edderkoppegenskapar slik Spiderman, du er avhengig av teknologiske hjelpemiddel”, sa eg. ”Du har ingen superkrefter, og kan du då seie at du er ein superhelt?” Vi samtala lenge og vel. Batman forsøkte seg med at ein superhelt var ein som gjorde ein slik fantastisk innsats for menneskeheita. ”Men vil du då kalle til dømes Gandhi for ein superhelt?”, spurte eg. Dette vart det fallande argumentet. Batman vakla i sin argumentasjon, han vart formeleg spakare og spakare, og til slutt sa han ”OK, you're right, I'm not a real superhero - but don't tell Superman!”

Innsendt av

Kaisa Aglen

Trondheim

 

Alene i gjørma

I utgangspunktet skulle man tro at det var umulig å være alene blant en kvart million lystige mennesker. Jeg var også ganske usikker på om det faktisk var mulig å være ensom og liten med folk rundt seg på alle kanter. Etter Roskilde 2004 var jeg overbevist.

Roskilde 2004-prosjektet startet med en serie uheldige hendelser. Den første inntraff like etter at jeg fornøyd hadde slentret fra hybelen og ned til postkontoret, fast knugende mine surt oppsparte midler. Billetten jeg så glad danset hjem med en halvtime senere, satte jeg i glass og ramme, for å ikke rote den bort. Dette hjalp fint lite, da en av hybelens mange gjester, fremdeles uvisst hvem, forsynte seg med billett, glass og ramme samme uke. Etter en kort og grundig undersøkelse kunne jeg konstatere at den var tapt for alltid.

Stort bedre ble det ikke da min romkamerat havnet på kant med sin mor, og en heftig krangel endte med inndragelse av roskildetillatelsen. Det så svart ut for roskildeturen. Men med tårer i øynene og sammenbitte tenner nektet jeg å la roskildeturen falle i fisk, og gikk på ny mot postkontoret for å kjøpe ny billett. Turen var nok en gang i boks, men nå kraftig slanket for selskap og lommepenger.

Men jaja, tenkte jeg, ølet er billig og folkene er mange. Dessuten skal mange jeg kjenner som også skal nedover, og de kan jeg jo bare ringe når jeg kommer frem, og slå meg sammen med dem! Ikke sant? Joda. Dette går nok fint.

Fornøyd skjøv jeg uroen fra meg, og satte meg på toget til Oslo med ryggsekk og dyr togbillett. Fremme på Oslo S var jeg sulten. Dyr lunsj. Dyr bussbillett. Liten buss. Trang buss. Varm buss. Full buss. Med gretten bussjåfør. Plass til beina var en vits, røykepause en dårlig spøk, og å avbryte det ultratungekyssende paret i setet foran en tapt sak. Ved siden av meg satt en mann på 50 og sov, bak meg satt to jenter på 14 og hadde det rasende festlig.

Vel fremme i København hang jeg meg på to gutter med kurs for Kristiania, der jeg brukte mer penger, og sammen med guttene tok jeg taxi til festivalområdet, noe jeg angret bittert på da jeg betalte. Guttene forsvant, og jeg la meg til å sove i grusen. Da var klokka omtrent midnatt 31. juni.

Etter å ha sovet i grusen et par timer, våknet jeg av at en svenske med Jägermeister snublet over meg. Ikke at jeg har noe imot å bli tilbudt Jägermeister, men jeg foretrekker å innta den med munnen, ikke håret.

Med ny sveis og friskt pågangsmot stilte jeg meg i den stadig voksende køen, som allerede var på et par tusen mennesker. Tynget av tung ryggsekk med telt på ryggen ga jeg meg til å vente. Og vente, og vente. I den stigende stekende morgensola. Med glade og festende mennesker på alle kanter. Klokka ti kom jeg inn. Da hadde jeg stått i kø i nærmere åtte timer.

Jeg slo opp mitt beskjedne telt, og hvilte mine slitne bein \midt på et åpent grøntareal, og gikk deretter etter øl. Men først innom minibanken. Men hva var galt med minibankkortet mitt? Tomt? Allerede? Dette burde jo ikke skje, jeg hadde jo i alle fall halvannen tusenlapp på kontoen, og husleia ble jo ikke trukket før den første i måned… Jeg bannet stygt, men mistet ikke motet. I bytte mot vitser bomma jeg småpenger fra forbipasserende, så jeg til sist kunne ringe pappa fra en telefonkiosk og trygle om lån. Snille pappa serverte en aldri så liten moralpreken, men overførte penger til meg. Lån.

 

Litt lettere til sinns fikk jeg tak i en kasse øl, en pakke Kings, et hvitløksbrød, og slepte hele stasen tilbake til teltet, der jeg endelig tok meg en røyk, og kollapsa i teltet med armene rundt ølkassa. Da jeg et par timer senere stakk hodet ut av teltet måtte jeg gni meg i øynene.

Teltet mitt var blitt midtpunktet i en voksen og fremmed camp! Ikke bare var telt, partytelt, presenninger og flagg satt opp på siden og bak og foran, men det lille krypinnet mitt var praktisk talt blitt sentrum i en stor dansk base.

Heldigvis var danskene svært så hyggelige, men akk så mandige, og mannlige. Damer var det dårlig med. Ingen, for å være nøyaktig. Typisk min flaks.

Men uka gikk. Med Pixies, med Muse, med Slipknot og Reidar Larsen. Med selskap av dansker. Med musikk, masse musikk. Og med øl. Masse øl. Og med regn. Masse regn. Og gjørme. Veldig masse gjørme. Regnet vennett jeg meg til nokså fort, og stormen var ikke så ille, men gjørma tok knekken på meg. Gjørme overalt! Med stadig påfyll av regn, og stadig tråkkende festivaldeltagere. Tusen på tusen av unge og gamle tråkket og tråkket i gjørma, og gjorde den bløtere og bløtere, og dypere og dypere. På det verste rakk gjørma opp til over knærne, og var meget lett å skli i, særlig etter et par Tuborg.

2004 var det første året ledelsen solgte mer gummistøvler en øl. For et møkkavær! Av de åtte dagene jeg var der, opplevde jeg én med sol og syv med regn. Ifølge internbladet det verste været siden 70-tallet.

Og vennene mine, som planen var å hogge hurtig tak i, de drakk seg snydens med en gang de kom fram, og travelt opptatt som de var med å tafse på hverandre inni det gjørmete teltet, rakk de aldri å verken svare på meldinger eller ta telefonen. Så jeg gikk alene. Hele uka. Danskene var koselige de. Men alene var jeg likevel. I teltet, på konsertene, ved bålet, i matkøen. I regnet. I gjørma. Med kameraet, med gitaren, med ølen.

Og til sist, alene på bussen hjem. Etter å ha rasjonert pengene dyktig og strengt hele uka kom jeg meg hjem med et nødskrik. Tog, buss, buss, tog, buss på bilettørens nåde, og så endelig hjemme. Med tungt hode og lett lommebok, med klær fulle av størkna gjørme og en kraftig forkjølelse. Men på den glovarme hybelen, i den slitte lenestolen, der venta romkameraten min. Med velkomstdrink som besto utelukkende av lunken trio julebrus. Med ferske sugemerker på halsen. Med velfylte askebeger og fargerik oppvask. Fortsatt på kant med sin mor. Men han var der. Og da var vi i alle fall to igjen.

Innsendt av

Tobias Vik

Porsgrunn